Musikkintervjuet: Gluecifers Frithjof Jacobsen aka Biff Malibu

«Vi har ikke råtna bort, vi er jo i vår beste alder!»

Gluecifer er tilbake, 12 år etter de ble oppløst. Til sommeren er de klar for Buktafestivalen.  Feedback har, som eneste medium, fått et eksklusivt intervju med dem.
TILBAKE: Et gjenforent Gluecifer, slik de ser ut i 2017. (fv) Danny Young, Captain Poon, Biff Malibu og Raldo Useless. Som bildet viser, er ikke bassist Stu Manx med lenger. Hvem som overtar etter ham er, etter hva Feedback erfarer, ikke klart ennå.  
        
            (Foto: Pål Laukli)

TILBAKE: Et gjenforent Gluecifer, slik de ser ut i 2017. (fv) Danny Young, Captain Poon, Biff Malibu og Raldo Useless. Som bildet viser, er ikke bassist Stu Manx med lenger. Hvem som overtar etter ham er, etter hva Feedback erfarer, ikke klart ennå.   Foto: Pål Laukli

– Først: Gratulerer, og velkommen tilbake til Tromsø! Så: Dere sverget mer eller mindre å ikke bli et av disse «reunion»-bandene da dere la opp i 2005. Nå blir dere det. Hva er det som har forandret seg?
– Takk takk! De siste åra har det vært mange som har sagt til oss at de skulle ønske vi kunne spille sammen igjen, at de hadde lyst til å se oss live igjen. Det har vært både hyggelig og kult å høre, men vi bestemte oss jo i 2005 for at bandet var ferdig, for godt. Derfor har vi alle sammen, nærmest på autopilot, alltid sagt at det ikke er aktuelt. Før nå.

– Men det var jo uaktuelt for ganske kort tid siden?
– Særlig det siste året har vi, på hver vår kant, tenkt at det likevel hadde vært kult å komme sammen og spille litt for folk. Hvorfor det ble sånn akkurat nå, det vet jeg ærlig talt ikke. Sånn er vel bare livet av og til. Men, klart, det gjør jo inntrykk at så mange vil se oss igjen, det er både rørende og gøy å høre.
– Det andre er at vi alle på hvert vårt vis har savnet å gjøre noe sammen igjen, vi har jo knapt vært sammen siden den gang. Derfor endte det med at vi ble enige om å møtes og snakke om det, dette gjentagende spørsmålet om gjenforening.

– Men dette har jo ikke vært noe nytt. Da dere ga dere, var dere jo på toppen av rockhierarkiet i Norge, spilte på de største konsertstedene og toppet listene, samt trakk masse folk nedover kontinentet også. Og folk ble jo veldig lei seg da dere la inn årene, så det ønsket har på sett og vis vært der hele tiden. Jeg skjønner at det er rørende, men noe sjokk er vel neppe denne interessen?
– Nei, interessen har nok vært der hele tiden, og det har vi jo fått bekrefta ganske godt de siste dagene. Men vi måtte finne ut to ting. Ble det bra nok for folk, og ble det bra nok for oss? 12 år uten å ha spilt en tone sammen, det er lengre enn Gluecifer eksisterte, så mye kunne ha endret seg.

DRIV: Fra splittkonserten på gamle Driv, der de spilte sammen med sine svenske åndsbrødre i The Hellacopters. 
        
            (Foto: Jon Terje Eiterå)

DRIV: Fra splittkonserten på gamle Driv, der de spilte sammen med sine svenske åndsbrødre i The Hellacopters.  Foto: Jon Terje Eiterå

– Nettopp. Et av varemerkene til Gluecifer var jo at dere var vanvittig tighte. Live var dere jo en jævla maskin, der dere nesten ikke trengte se på hverandre under gigs, fordi det – rent musikalsk – var så et så ekstremt velsmurt og stramt maskineri. Ligger det ikke en frykt i bunnen for at det nå skal bli rustent? At dere skal kødde til deres eget rykte?
– Klart, vi spilte jo så mye de siste årene at vi var i ganske bra form, ja. Og selvsagt er ikke Gluecifer i 2018 det samme som det var i 2005, selv om flere av oss har fortsatt å spille. Men vi måtte selvsagt finne ut om dette ble bra, og hvordan vi kom til å høres ut anno 2018, ikke sant? Derfor, da vi hadde prata sammen, og funnet ut at lysten og troen var der, så spilte vi sammen noen ganger. I dyp hemmelighet, hehe.

– Ah! Så bra. Dere har altså testet det ut?
– Jada, vi har det! Og for å si det på idrettsspråket, så fikk vi noen svar. Haha!

– Herregud, det er jo fantastisk! Hva var den første låten dere testet ut?
– Det var «A Call From the Other Side».

– Oi! Klarte du fortsatt å gå helt opp i refrenget der?
– Ehhh... Nei. Hahaha! Men det kommer etter hvert. Det å spille disse låtene sammen igjen var veldig sånn, oi, dette er jo en del av oss. Og selv om vi ikke kunne stått på ei scene i morra, ble vi ganske fort sikre på at dette blir bra. Det kommer til å låte fett.

– Men kjernepublikummet deres fra den gang er jo også blitt 12 år eldre, og mange som ikke var gamle nok til å se dere da er nå godt voksne. Reunions kan jo bli ganske døve og sedate greier, der låtene går litt saktere osv. Dere er ikke redd for å tilsmusse deres eget renommé, for det ligger jo alltid en fare der, gjør det ikke?
– Hehe. Jeg vet jo ikke helt hvordan det blir, men det vi tror, når vi hører på de låtene med 2017-ører, så holder det fremdeles som rock’n’roll. Det kommer til å bra, ja, selvsagt kommer det til å bli bra! Og hvordan folk nå enn husker oss, skal dette bli en pakke der vi spiller tung, hard og presis rock, som jo er det vi dreiv med da også.
– Vi har ikke råtna bort. Vi er jo i vår beste alder nå! Det må jeg si.

– Arne, Danny og Rolf Yngve har jo alle holdt seg ganske aktive innen musikken etter Gluecifer. Hva med deg? En gjesteopptreden med Imperial State Electric og en innspilt cover av Raga Rockers er alt jeg kommer på. Der har det vært mindre aktivitet iallfall. Kribla det litt i den gikteriske rockfoten din?
– Hehe. Ikke så veldig. Men, tidligere i år sang jeg faktisk Glue-låta «Easy Living» med DDR i Oslo Spektrum, på tysk, og det var ett eller annet der, noe med å stå på den scenen, foran 5000 pers. Da jeg gikk av, skulle ønske jeg kunne gjort mer, vært på den scenen bare litt til. Det overrasket meg litt, men kanskje våknet beistet litt der. Jeg får sende en takk til Atle Antonsen for at han lurte meg med på litt eksponeringsterapi den kvelden der.

STRØKET: Kjelleren på Strøket, i kjølvannet av slippet på skiva «Tender Is the Savage». 
        
            (Foto:  Bjørn Hugo Pedersen)

STRØKET: Kjelleren på Strøket, i kjølvannet av slippet på skiva «Tender Is the Savage».  Foto: Bjørn Hugo Pedersen

– Den så jeg jaggu ikke komme.
– Nå skal jeg ikke overrasjonalisere de greiene, men det var gøy, det er poenget mitt. Jeg fikk lyst til å gjøre litt mer. Også er det bare flere tilfeldigheter som inntreffer samtidig, og noen brikker som faller på plass, og plutselig er det gøy igjen.

– I forfjor begynte The Hellacopters å gjøre comeback-gigs, og dere to var jo på sett og vis spydspissen i den bølgen av skandinaviske rockband som fosset frem fra midten av nittitallet. Var dette inspirerende? Konserten på Øya i sommer var jo helt fantastisk.
– Det vet jeg egentlig ikke. Jeg fikk dessverre ikke sett dem på Øya heller. Reunions kan selvsagt være daffe greier, og især når band reiser rundt og tror de ikke har blitt eldre og sånn. Men når det fungerer, kan det være utrolig fett. Den udefinerbare spenningen som oppstår mellom et publikum og et band, i en avgrenset tidsperiode, der du kan være til stede akkurat mens det skjer, den magien du ikke klarer å fange på noen annen måte.

PLATESIGNERING: Captain Poon og Biff Malibu fløy opp til Tromsø for å signere plater, da de lanserte skiva «Basement Apes». Kø ut av butikken, og masse fans møtte opp.  
        
            (Foto: Ronald Johansen)

PLATESIGNERING: Captain Poon og Biff Malibu fløy opp til Tromsø for å signere plater, da de lanserte skiva «Basement Apes». Kø ut av butikken, og masse fans møtte opp.   Foto: Ronald Johansen

– Hva har du savnet minst med å spille i band?
– Alle forpliktelsene. Å spille for folk er gøy, og få være en del av et band som får til det er en helt egen opplevelse. Noe som er større enn deg selv. Men det krever at du tar hensyn og innretter livet ditt etter bandet og andre. Det er mer fritt når du kan bestemme over det meste i livet ditt selv.

– Da dere ble oppløst, sa du at man ikke skal gjøre noe halvveis, og hvis man ikke kan gå «all in» i noe, bør man heller droppe det. Går du all inn nå?
– Jajaja! Det her, ja! Dette blir ikke noe halvveis. Dette blir noe vi gjør med stor glede, men også med dypt alvor.

– Det synes jeg var fint sagt.
– Men dette var vi veldig tydelige på da vi møttes, at hvis det ikke føles rett, om det ikke var gøy, og det ikke ble bra, så kunne vi ikke gjøre det. Da ville vi rote til et bra inntrykk av bandet for utrolig mange flere. Da vi spilte sammen igjen, viste det seg at den frykten for at det skulle være ræva var ganske ubegrunnet. Vi var ikke blitt noe dårligere å spille. Så dette kommer til å bli jævla bra, det.

KINGS OF ROCK: De kalte seg rock-konger. Og de følte seg som det også. Her fra splittkonserten med The Hellacopters på gamle Driv. 
        
            (Foto: Jon Terje EiterŒ)

KINGS OF ROCK: De kalte seg rock-konger. Og de følte seg som det også. Her fra splittkonserten med The Hellacopters på gamle Driv.  Foto: Jon Terje EiterŒ

– Mange av de kuleste festivalopplevelsene mine har vær med gjenforeninger, mens det på plate sjeldent er noe å skrive hjem om. The Hellacopters løste det ved å spille inn to låter for en tolvtommer. Skal dere gjøre noe slikt?
– Det har vi ingen planer om. Våre planer strakte seg i utgangspunktet ikke lenger enn at vi hadde fått et konkret tilbud fra den Azkena-festivalen i Bilbao. Så da møttes vi og snakket om det. Da det ble offentlig, skjønte vi at det var en veldig svær interesse for dette her, litt større enn vi trodde også, det må jeg innrømme. Men vi har ikke booka noe studio, nei.

– Men ble dere virkelig overrasket over omfanget av interessen?
– Ja, det må jeg si. Visste at det var en interesse, men var likevel litt overraska den dagen nyheten kom, om hvor utrolig mye respons man fikk, og hvor fort det spredte seg uten at vi egentlig gjorde noe for det selv. Det var en heftig og rørende opplevelse, må jeg si. Og så meldte flere seg på og ville at vi skulle spille, blant dem Bukta. Den var ganske lett å si ja til, akkurat der var vi ikke så tungbedte.

Les Feedbacks intervjue med Gluecifer-gitarist Captain Poon: «Skulle tro det var likskjending man drev med»

– Ja, Glue spilte jo opp gjennom hele runden i Tromsø. Kaos, Blårock, Strøket, Driv, Rica Hall og Tomgodslageret på Mack. Siste konserten dere gjorde på europeisk jord var sågar på Verkstedet på Kulturhuset. Og nå Bukta.
– Nå har jeg aldri vært på den festivalen, men å dra til Tromsø for å spille nå? Når vi kan igjen? Ja! Ja!

– Dere har jo alltid hatt et tett forhold til Tromsø, trukket mye folk og solgt masse skiver.
– Vi ble jo tidlig knytta til den byen, som band. Nå spilte vi i mange byer som er større enn Tromsø, det er ikke det. Men det er alltid kult å komme til et sted der du spiller for folk som er innstilt på å ha en bra kveld sammen med deg. Og den «kontrakten» mellom band og publikum, som på sett og vis er hele forutsetningen for at rock som livefenomen er så bra, den var alltid veldig til stede i Tromsø. Folk skjønte hva vi drev med, og det ble alltid jævla bra kvelder.

RICA HALL: Fra åpningskonserten på «Automatic Thrill»-turneen. Bandet Bonk spilte support.  
        
            (Foto: Lars ?ke Andersen)

RICA HALL: Fra åpningskonserten på «Automatic Thrill»-turneen. Bandet Bonk spilte support.   Foto: Lars ?ke Andersen

– I Norge har jo du, siden 2005, fått et navn som kommentator i landets største avis. Føltes det kleinere å skulle spille i Norge, der mange på sett og vis godt vet hvem du er, men som noe helt annet?
– Det har jeg ærlig talt ikke tenkt så mye på. Jeg har den jobben jeg har, og driver med det jeg gjør. Jeg vet ikke om folk tenker så forbanna mye på det heller. Folk gjør forskjellige ting her i livet. Men, klart, hadde jeg livnært meg som jazzmusiker, at jeg nå var kjent for å være en fremragende bop-klarinettist, hadde det kanskje vært annerledes.

– Haha! Ser den! Når du ser tilbake på årene i bandet, med 2017-øyne. Hva er det du er mest stolt av når det kommer til Gluecifer?
– Altså, da vi møttes rundt et bord, alle fire, hadde vi ikke gjort det på 12 år. Og det skjedde på et veldig hemmelig sted. Ingen måtte se oss sammen, så vi kunne liksom ikke dra på Last Train og drikke øl, for da hadde praten begynt å gå. Haha! Men da snakket vi om at dette var som å komme tilbake til en familie man ikke hadde sett på lenge. Det er jo en kul følelse, at dette er en del av meg, som jeg ikke har kjent så mye på de siste tolv årene.

DER ØLET FØDES: Her fra Arctic Challenge, i tomgodslageret til Mack. 
        
            (Foto: Andreas Ingebrigtsen)

DER ØLET FØDES: Her fra Arctic Challenge, i tomgodslageret til Mack.  Foto: Andreas Ingebrigtsen


– Siden det møtet så har vi hatt det veldig kult sammen. De fortapte sønner vender hjem, hehe. Så hva jeg er mest stolt av, bortsett fra at vi lagde noen bra låter, og spilte noen bra konserter, er at vi lagde dette sjæl. At det er vårt.
– Derfor er det kult at vi nå skal gjøre det på nytt, foran masse andre folk som liker det. At vi kan komme hjem til oss selv på en måte, sammen med dem som har savnet oss. Men nå hører jeg at jeg må presisere at det ikke blir noe emo-opplegg det her. Det kommer selvsagt til å bli stort, hardt og jævla autoritært. Det er jo Gluecifer.

Tre band som har betydd ekstra mye for Gluecifer
The Misfits
- Vi startet faktisk som et Misfits-coverband. Glenn Danzig var en gang verdens beste punkvokalist

Urge Overkill
- Urge Overkill var bandet alle med litt rock-IQ i Oslo hørte i filler på tidlig nittitall. Plata «Saturation» er fortsatt ei av de beste fra den tiden.

Monster Magnet
- Etter Danzig kom Dave Wyndorf og sang så man knapt trodde det var sant. Lyden av et lite band som tenker stort om rock. På den rette måten, vel å merke. Både tøft og gøy.

BACK THEN: Siste session med pressebilder, da de slapp «Automatic Thrill» i 2004. 
        
            (Foto: Pressebilde)

BACK THEN: Siste session med pressebilder, da de slapp «Automatic Thrill» i 2004.  Foto: Pressebilde

Sjekk Egons subjektivt sammensatte spilleliste med Gluecifers glueste hits:


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.