Musikkintervjuet: Bent Sæther, Motorpsycho

«Det var jo egentlig bare lek og forskning vi drev på med»

Motorpsychos «Demon Box» er virkelig et av tidenes mest kanoniserte og hyllede album i Norge. Når det nå kommer ut i en svært påkostet og eksklusiv boks, måtte Feedback ta en lang og grundig prat med frontfigur Bent Sæther om bandets 25-årige barn fra nittitallet.
Bent Sæther har frontet Motorpsycho fra dag én. I dette dybdeintervjuet snakker han detaljert og inngående om hele bandets karriere, med fokus på 25-årsjubilanten «Demon Box». 
        
            (Foto: Geir Mogen)

Bent Sæther har frontet Motorpsycho fra dag én. I dette dybdeintervjuet snakker han detaljert og inngående om hele bandets karriere, med fokus på 25-årsjubilanten «Demon Box».  Foto: Geir Mogen

- Gratulerer med 25-årsjubileum! Hva tenker du selv om slike jubileer? Er det kleint, at du heller vil se fremover, eller blir du glad for at musikk dere lagde for et kvart århundre siden gjøres stas på?
- Hei sann, og takker! Du, det har vært så mye sånn bakoverskuende virksomhet de siste årene, at vi har blitt mer eller mindre vant til å ta med oss jubileer og det som måtte ry på av utmerkelser og påskjønnelser, uten at vi legger så mye i det.

- At vi etter hvert har fått en ganske så stor katalog fører til at en stadig større del av jobben er å forvalte denne fornuftig, og det at vi over de siste årene har laget alle disse boks-versjonene av «Demon Box», Timothy’s Monster», «Blissard» og «Angels and Daemons at Play», har på en måte bragt fortiden tilbake til nuet på en grei måte.

- Så det kjennes heller ikke så veldig fjernt ut, selv om vi av natur er mer interessert i det neste som kommer enn det som har vært. Dette høres sikkert klysete ut, men kanonisering registreres og fnises av, og så er det tilbake til nuet og det vi måtte bedrive av jobbing. Jeg tror at vi egentlig aldri har vært så opptatt av den type bejubling, at det ikke er så big deal. På godt og vondt - jeg skulle gjerne ha evnet å virkelig sette pris på slike ting, for det er fint lite sånt ute og går i en rockehverdag, men … man er kanskje bare ikke skrudd slik sammen?

- Skjønner dét, men kan man likevel bli litt blasert? Katalogen deres savner jo sidestykke hva angår fysisk mengde og åndelige genierklæringer.
- Muligens, det er ikke helt fjernt iallfall. Men det handler mer om at den feedbacken du får aldri står i noen relasjon til det arbeidet du legger ned. Man er jo uansett på et helt annet sted nå, så dette skrytet betyr da egentlig ingenting, selvsagt uten at det er noe feil med det. I dag har jo bandet mer blitt han sære onkelen som mer er i sin egen nisje på sida.

- For alle nerder der ute: «Demon Box» refereres til som Motorpsychos tredje skive, mer eller mindre overalt. Men er dette rett? Jeg er uenig, sånn siden «andreskiva» «Soothe» egentlig er en EP/et minialbum, og «8 Soothing Songs» er satt sammen av en 7" og en 12". Nå vil jeg ha svar!
- Hehe. For oss er «Soothe/8 Soothing Songs For Rut» vår andre plate, og dermed «Demon Box» vår tredje. Tror egentlig det har å gjøre med at «Soothe» ble behandlet som en fullengder av selskapet Voices Of Wonder (VOW), at vi dermed etter hvert tenkte på den som ei skive, og at vi derfor etter hvert oppfattet den som det, selv om den vitterlig er en mini-LP. Men dette kan man sikkert krangle om til man blir blå i trynet, for det er jo ikke opp til bandet å bestemme sånt! Har du sjekka hva den karakteriseres som på Discogs?

- Der er de faktiske enig med meg, for der står det «mini album» i parentes bak! Wikipedia, på alle språk, insisterer likevel på det motsatte. Får jeg da lov å skrive om historien, og hevde at «Demon Box» er andreskiva deres?
 -Haha! Du kan skrive hva du vil, du. Spiller ingen trille for min eller bandets del!

- Takk! Da «Demon Box» kom i 1993, var vinylen under hardt press, som format. Det ble sågar vanlig at selskapene la ekstra låter til CD-utgavene, for å få folk til å konvertere. Jeg husker det spesifikt som en enorm opptur at band som Motorpsycho og Sonic Youth derimot valgte å inkludere ekstraspor på vinylutgavene. Har vanskelig for å tro at dette var tilfeldig, og at det bare skyldtes plassbegrensinger på CD-formatet. Hvorfor ble det slik?
- Du, i starten var vi så vinyl-only i hodet at de to første skivene endog ikke kom ut på CD før VOW nærmest trua oss til å lage CD-versjoner av LP-ene, og det var med venstrehånda og på trass høsten 1992. Motorpsycho har bestandig tenkt LP når vi har laget plater. Vi gjør det den dag i dag også, og det har bestandig vært måten vi mentalt «formaterer» platene våre på.

- Dette gjelder også for «Demon Box». Den var alltid tenkt som dobbel LP. Det var den siste skiva vi hadde kontrakt med VOW om å gjøre for dem. «Soothe» solgte den gang kanskje maks ut førsteopplaget sitt på 800 eller 1000 eks året den kom og var overhodet ingen kommersiell suksess, så vi trodde fullt og helt at «Demon Box» var vår siste sjanse til å vise hva vi kunne, og at platekarrieren var over med den.

Motorpsycho i sitt ess, live. Her fra en konsert i tidlige dager. 
        
            (Foto: Liv Rygh)

Motorpsycho i sitt ess, live. Her fra en konsert i tidlige dager.  Foto: Liv Rygh



- Derfor heiv vi på alt vi kom på av lyder – kjøkkenvask, og slikt –  og tok den helt ut med tanke på musikalske, stilistiske valg og uttrykk. Vi forsto kjapt at det ble for stort og mangfoldig til å funke som en enkelt LP, og sa derfor fra om at vi måtte bruke storformatet, selveste dobbel LP-en, for at det skulle gi mening.

- Vi krangla mye og lenge for å få lov, og det satt enormt langt inne for dem å gi den ut som dobbel LP. Vi måtte uansett bare glemme å få gitt den ut som dobbel CD. Det kom ikke på tale, VOW blånekta. Derfor måtte vi skjære vekk cirka 15 minutter av magnumopuset vårt, og lage en enkel CD-versjon som forhåpentlig vis ikke drepte hele dramaturgien. Vi endte derfor opp med den versjonen som var ute på CD i 20 år, men som altså mangler tre låter. Den har aldri føltes som den plata vi lagde, som «Demon Box», og det var virkelig godt å få gitt ut originalen på CD også her for et par år siden!

- Hele denne formatstriden er hovedårsaken til alt det onde blodet mellom oss og VOW. Vi opplevde ingen interesse for, og fikk ingen forståelse for hva plata – kunstverket! –  var der i gården, gitt! Det handlet kun om inntjening og spenn, akkurat som vi trodde det gjorde der borte hos de store multinasjonale selskapene, og som var stikk i strid med grunnen til at vi hadde signa med dem «in the first place», så det var en ganske kjip opplevelse, for å si det mildt.

- Det er jo svært forståelig, men også en del av tidsånden i tiåret fra siste halvdel av åttitallet og første halvdel av nittitallet. Selskapene kastet på båten kunsten og formatene mot lettvinte og billige løsninger. deLillos opplevde også det samme med deres bejublede «Hjernen er alene» i 1989, der CD-en er en kjip og klippet versjon av den doble vinylen. Ettertiden viste at selskapene tok feil og dere hadde rett. Kjenner du på en litt infantil «Fuck you, vi hadde rett!»-følelse?
- Ja! Og det har jeg gjort absolutt hele tida. Det å tvinge noe inn i gale rammer funker selvsagt ikke. Det er så åpenbart. Det funket ikke da. Det funker ikke nå. Og det har ikke funket underveis heller.

- Da «Demon Box» kom, var norsk rock i en ganske annen posisjon enn det skulle bli i de kommende årene. Det var blant andre dere og Sister Rain på VOW, masse Blitz-band og smale hardcore/punk-miljø, Barbie Bones i Bergen osv., og «De Fire Store» hadde alle sine beste plater bak seg. I utlandet hadde derimot såkalt alternativt rock breaka stort kommersielt. Var dere preget av dette, at nå har vi faen meg en mulighet her? Eller var slike mekanismer helt likegyldige for dere?
- Vi opplevde helt klart den bølgen av gitarmusikk som kom på slutten av 80-tallet som noe positivt. Endelig var hele den supersterile og kjipe 80-talls lyden borte, og gitar hørtes ut som noe man husket Kiss sine plater gjorde ti år tidligere! Punken gikk meg litt hus forbi, hardcoren traff bedre, men med de pre-grunge-banda kjentes det ut som det endelig var vår tur, liksom. Hüsker Dü, Sonic Youth, Dinosaur Jr, Big Black, Butthole Surfers, Pixies - hele den sein-80-talls bølgen var vår hevn over a-ha, Kylie Minogue og Phil Collins!

- Haha! Det var en flott tid. Samtidig ble jo dette indirekte bølgen som gjorde undergrunnsrocken stuerein og mainstream. En slags blessing and the curse. Motorpsycho ble jo også, indirekte, en del av majorlablenes katalog og inntok VG-lista på hver utgivelse. Har du blandede følelser til dette?
- Ja, absolutt. Vi har på en måte bestandig oppfatta oss som et band som har eksistert på tross av alle gjeldende, populære ting. Vi har aldri hatt lyst til å tilhøre noen andres «bølger». Ikke grunge, indie eller stoner eller hva. Men at gitarrocken ble så svær gjorde nok også at vi fikk vår plass, samtidig som det utrolig fort ble veldig konformt, kjedelig og formatert der ute.

- Skiva ble spellemannominert sammen med Clawfinger og deLillos. Året etter fjernet de til og med rock som kategori. Men dere ga ut et ambisiøst, kompromissløst og krevende dobbeltalbum og søkte mot utlandet. Hva var det som drev dere i dette nesten rockfiendtlige klimaet i Gamlelandet?
- Vi hadde nok såpass til selvinnsikt at vi innså at vi måtte sikte bredere enn å bare spille i Norge hvis vi noen gang skulle ha sjans til å kunne gjøre dette mye, og det var egentlig ganske så selvfølgelig at vi også skulle turnere utenfor Norge. Vi hadde jo stått på UFFA og Blitz og sett norske band som hadde turnert mye utenfor landets grenser, og vi følte oss nok i så måte som en av «dem», sammen med Israelvis, Life… But How To Live It, So Much Hate etc.

Snah i front, Bent i midten og deres foreløpig siste trommis, Tomas Jämyr, helt bakerst. 
        
            (Foto: Geir Mogen)

Snah i front, Bent i midten og deres foreløpig siste trommis, Tomas Jämyr, helt bakerst.  Foto: Geir Mogen



- Musikalsk annerledes, ja, men ikke i verdensoppfatning og innstilling. Det var ikke før den første TRBNGR-singelen kom, vi så hvor splittende den var, at vi kjente hvor trang den hardcore/punk-greia var.

- Men tilbake til det du spør om. Nei, jeg tror ikke det var en cash-in tanke der for vår del. Vi var nok alt for romantiske og blåøyde til å ha en slik distanse som for eksempel Turboneger hadde, og vi var nok mer interessert i drømmen enn i de store pengene. Vi var jo så inderlige og idealistiske at vi sikkert var ganske uspiselige for mange. Ikke minst for dem!

- Turbo var jo veldig Oslo og dere veldig Trøndelag. Tror dette var vesentlig i denne feiden?
- Nei, det tror jeg ikke. De syntes nok mer den inderligheten vår var beklemmende, og at vi helt manglet humor og ironisk distanse til det vi drev med. Nå har vi selvsagt humor, vi også, men ikke nærheten av slik det var med Turbo, som var dønn ironiske fra dag én. Og vi var nok mer romantiske til det vi drev med også.

- Kanskje de syntes vi var slik som jeg nå synes at sånn gladkristent og brækekkelt Arcade Fire er. Haha! Jeg ser den. Men, herregud, vår første jobb var som support for Turbo på Uffa-huset, og de var jo en viktig del av vår daværende verden.

- Men dere deltar jo på Turbo-hyllesten «Alpha Motherfuckers» som kom i 2001, med en svært skranglete versjon av «He's A Grungewhore». Var dette fredspiperøyking, eller et subtilt stikk til dem?
- Vi har egentlig aldri oppfatta denne såkalte feiden som noe annet enn et artig stikk i sia. Selv da det pågikk på det verste, var ikke dette noe vi orket å holde særlig på med. Jeg tror kanskje også det at vi fikk suksess da de var på det aller minste, førte til at bitterheten var ganske tung en stund. De syntes nok det var ekkelt. Og da måtte de vel disse oss, hehe.

- Hva kom denne ambisiøse holdningen av, tror du?
- Nei … vet ikke helt om det finnes noen annen forklaring enn kjærlighet til musikk og en slags dødsforakt ovenfor hele greia jeg? Musikk har bestandig vært identitet for oss, og det var ingen forskjell på hvem vi var og det vi gjorde. Du må huske at vi «solgte inn» Motorpsycho med en «Du liker det ikke nei? Det er jo helt innlysende - denne musikken er ikke noe du skal forstå, den er ikke laga for deg, og det er du som ikke fatter det»- attitude, altså med en arroganse som slettes ikke gjenspeiles i det musikalske på de to første skivene våre.

- Det handlet mer om hva man var og hva man sto for enn noe annet. Den innstillinga til omverden gjorde at det var helt logisk for oss å gjøre det vi gjorde på den måten vi gjorde det. Det at låtene og spillinga etter noen år også reflekterte ambisjonen var heldig, men det er jo først på «Demon Box» at det er tilløp til noe som er både bra og så lite derivativt at det kan kalles helt vårt eget. Ikke alt seff, men iallfall noen ting, som for eksempel låten «Plan #1», sannsynligvis min favoritt på plata. 

- Det er jo en ganske speisa sak, med flere brekk. Hvordan er egentlig dette? Hvis fans eller journalister trekker frem de mer lettfattelige og catchy låtene som «Nothing To Say» og «The One Who Went Away» som favoritter, tenker du da «For noen idioter. Dere skjønner jo ingenting!»?
- Nei nei. Når du lager ei skive, oppleves alt like vitalt og viktig, og det hele blir en slags ekspropriering av musikalske uttrykk, og enkelte låter oppleves i ettertid nok mer som daværende bugs man måtte ha ut av systemet. Så i ettertid er det sånn at den låten føles mer, eller peker mer mot, det jeg nå tenker på som «vårt».

- Dere brukte Helge Sten/Deathprod som produsent for første gang på denne skiva, et litt merkelig valg da, sett fra utsiden iallfall. Han var jo mer å anse som en samtidsmusiker. Hvorfor valgte dere ham? Var det ikke andre navn i kjømda dere vurderte?
- Hmmm …nå tror jeg du må sjekke kronologien litt, for Helge hadde ikke gjort noe som helst på den tida! Han hadde akkurat flytta til Trondheim da han var med og recorda «Soothe» etterjulsvinteren 1992, og hadde siviltjeneste i byen.

- Det jeg mente er at han var et nokså ubeskrevet blad den gang. Samt at det han gir ut på egen hånd er ganske annerledes enn det dere iallfall drev med. Var det noen gang snakk om å hente inn noen ehhh… meritterte produsenter, f.eks. fra utlandet? Rick Rubin, J Mascis, Butch Vig, Don Fleming og andre tilgjengeliggjorde mange – til da – smale band. Var dette noen gang et tema hos VOW og Motorpsycho?
- OK. Ja, vi snakket jo om det, men vi tok aldri kontakt med noen spesifikke. Jeg husker vi vurderte å spille skiva inn i Fort Apache studios i Massachusetts, der Buffalo Tom, Dinosaur Jr og mange andre hadde vært, men da prislappen ble kjent, landet vi fort på at det der, det driter vi i.

- Med fasiten hendene, 25 år etter, er du glad det gikk slik?
- Ja herregud, jeg tenker med gru på hvordan det der kunne gått. Alt hadde nok blitt veldig annerledes, og vi hadde neppe sittet her og snakket nå, for å si det sånn. Det var et rent lykketreff med Helge. Han hadde så vidt begynt på kunstakademiet, og var bare i starten av noisegreia si da han ble med i Motorpsycho som keyboardist/frimann, men primært som medsammensvoren høsten ’92.

- Han var den første utenfra på vår alder vi kjente med musikalske referanser som innbefattet både Throbbing Gristle og Roy Harper, og som så bredden i vår musikalske ambisjon. Han var både tekniker og bandmedlem på «Demon Box», og var helt klart med på å gi oss selvtillit nok til å gape så høyt som vi gjorde. En av flere forløsende faktorer tror jeg vi må si. Noen mennesker bare klikker man med. Helge er en av dem.

- «Demon Box» må jo kunne sies å være en kommersiell suksess også, også utfra datidens standard, med over 10 000 solgte? Den nevnte spellemannominasjonen og spillejobb på Roskilde sier jo også noe om posisjonen deres i Norge i ’93. Riksmediene begynte allerede her å omtale dere som «det nye store». Var den bra mottagelsen på et såpass voldsomt og eksperimentelt album viktig for bandets videre fremdrift? Altså, at dere fikk fornemmelsen av at dere kunne gjøre mer eller mindre som dere ville?
- Absolutt! Det at vi lyktes kommersielt først da vi tok den helt ut, avfødte noe jeg ynder å kalle «Det Motorpsychodeliske Paradoks». Dette består, kort fortalt, i at de som virkelig liker Motorpsycho - psychonautene - liker oss best når vi opererer i grenselandet for hva vi evner, altså når vi tar mest mulig sjanser.

 
        
            (Foto: Geir Mogen)

  Foto: Geir Mogen



- Det er med andre ord den tradisjonelt sett ukommerse og eksperimentelle sida vår som faktisk blir satt pris på og på sett og vis selger plater. Det å «safe» er dermed for oss ikke å lage mer av det samme, ikke å hvile på laurbærene, ikke å lage låter over kjente lester, men ideelt sett å utfordre alles forståelse av hva vi er hver gang vi lager noe.

- Det fører til en ganske særegen situasjon, der nesa peker dit den gjør, og at vi kunstnerisk har eksepsjonelt frie tøyler, og til at vi per i dag kanskje er et nisjeband uten så mange konkurrenter eller kolleger vi kan sammenligne oss med. Og det er en fin ting! Vi har jo selvfølgelig til en viss grad oppdratt vårt publikum, og fra vår side insistert på vår rett til å gjøre hva faen vi vil, men det forplikter også.

- Men dere har ikke noen gang tenkt å snu det hele på hodet, lage ei superkommers og tilgjengelig skive, fri skamløst til de kommersielle kreftene, og sånn sett peke nese til psychonautene? Som på sett og vis blir litt sånn meta-punkholdning.
- Hehe! Ja, jo, det er jo aldri så forbanna veloverveid det vi gjør. For oss er det aldri aktuelt å tvinge ei plate inn i én spesifikk, kalkulert form. Det tar helt luven av meg bare å tenke slik, fordi resultatet da aldri kan bli bra. Så, nei, det blir vel ikke å skje.

- Referansene på «Demon Box» er ganske vriene å få tak i. Det veksler fra mer klassisk, tung 70-tallsrock, via lange og krevende kaskader/jam-partier, undergrunnsrock fra begge sider av dammen til rene folklåter og akustisk spacerock med sitarer. Tittelsporet er noe av det mest voldsomme gitt ut av at norsk band på nittitallet. I intervjuer nevnte dere alt fra KISS til Zeppelin og Venom til bluegrass. Men hva var det musikalske bakteppet til Motorpsycho i 1992, da dere gikk i studio?
- Du, jeg husker ikke spesifikt hva vi hørte på der og da, men jeg opplever i dag «Demon Box» nærmest som et slags vrengt speilbilde av alt vi hadde hørt på frem til da. Det virker som at vi var interessert i alle de forskjellige måtene det går an å spille rock på og prøvde dem ut alle sammen!

- Det er nesten litt sånn «postmoderne», i det at alt er lov rent stilmessig, og i at det i meget stor grad er gjenbruk av arketyper fra de foregående 30 årene med rock som bedrives, uten at man forskjellsbehandler stilarter og tiår eller sier at noe er mer relevant enn andre ting. Alt kunne være «Motorpsycho-musikk», og ble det da det ble spilt som det ble av oss, om du skjønner.

- Det tror jeg. Men «Motorpsycho-musikk», er ikke det en «contradicion in terms»? Hvis det er én rød tråd i katalogen deres, er det jo nettopp mangelen på det, og evnen til å overraske og gå nye veier.
- Jo, det er det! Haha! Det kan selvsagt være vanskelig å skjønne, og rart om man står utenfor, men noe er det jo der som kjennetegner oss musikalsk. I de siste årene har vi gjort en del andre greier, som å spille i teater, kirker og opera og sånn, og da blir man mer eller mindre ufrivillig tvunget til å bli mer bevisst hvem man er, selv om jeg heller ikke ser den eksakte, røde tråden. Men jeg tror at når både Snah og jeg har satt våre fingeravtrykk på musikken, er det jo med en egen estetikk som ligger der i bunnen, som et slags egenartig genmateriale man ikke kan fornekte.

- Og det var der også i 1992, da dere gikk i studio?
- Det er et par ting det er viktig å huske oppi dette. Musikkverden var mye mer fragmentert i 1992 enn det den er i dag, og det at det går an å pare så mange musikalske stilarter og inspirasjon fra så mange tiår på en og samme plate som det vi gjorde på «Demon Box», var nærmest en utenkelig sak den gangen.

- Dette var også før retro-kulturen. Før remastring og bonusspor og Mojo Magazine. Jeg tror at våre referanserammer var bredere enn det de aller fleste andres var på det tidspunktet, noe som gjorde at det var vanskeligere for resten av verden å se helheten enn det var for oss, for dette var egentlig helt naturlig for oss som sto midt oppi det. Det var jo egentlig bare dyp-geeking, lek og forskning vi drev med!

- Jeg husker godt hvor frekke og tøffe vi syntes vi var som åpna skiva som vi gjorde, men alt dette var like mye en del av Motorpsycho som alt det andre, det var bare det at vi ikke hadde turt eller fått til å vise det frem tidligere.

- Men er ikke dette en bra utvikling? Åpnet selv ei platesjappe i 1994 og stengte ned i 2004. I 94 kjøpte folk enten Kari Bremnes, Motorpsycho, Dimmu Borgir eller John Coltrane, mens i 2004 kunne samme kunde komme inn og kjøpe alle sammen, til seg selv. Vi er litt mindre båsstyrte og trangnøtta nå, er vi ikke?
- Jo, virkelig. Det er absolutt en bra ting, det er der. Samtidig var det jo viktig med en identitet også. Jeg hører på det, og du hører på det. Du er sånn og jeg er sånn. Den kvantifiseringa av verden var også bra, og for meg er det litt vanskelig å se hvordan det går an å lage noe ordentlig uten den lille balansen der, med en egen identitet og emosjoner rundt det. Hvis identiteten er borte, og alt er bra, blir dette også feil.

- Dette var midt det største grungekaoset, som sprikte fra anerkjente SST-travere som Sonic Youth og Dinosaur jr. på den ene siden, til majorbaroner som Alice In Chains og Pearl Jam på den andre siden, mens «hair metal» omtrent døde over natten. Påvirket eksplosjonen over dammen dere?
- Vi snakket jo litt om det der i stad. Men når vi hadde kommet så langt som til ’92/’93, tror jeg vi var på vei videre bort ifra grungen og det som var populært i samtida. Rap-metal og de greiene der var ikke noe vi likte noe videre, alle hadde langt hår, og det hele begynte å bli ganske så formatert og kjedelig allerede da.

- Det var på «Demon Box»-turneen at Håkon Gebhardt kjøpte seg banjo, og den første «Tussler»- skiva er spilt inn allerede året etter, så ja, det påvirket, men stort sett negativt, altså som noe vi ville videre og bort fra. For min del var det Sebadoh og Pavement og de derre ‘lo-fi’-banda som var de nye banda jeg likte i kjølvannet av «Demon Box», mens jeg hørte mer og mer på hippiecountry og etter hvert Sun Ra og annen avantgarde og jazz-musikk enn på samtidsrock.

- «Demon Box» ble deres siste fullengder på VOW, og en lang prosess med rettssaker mot VME/VOW fulgte. Har denne lange og utmattende saken, gjennom flere rettsinstanser, ødelagt noe av bandets forhold til skiva? At den assosieres med trøbbel, kødd og kjipe folk?
- Joda, det var lenge en plate som lenge ikke føltes som «vår», på lik linje med de senere platene, og som lenge hadde noe kjipt ved seg, det var det. Det var vel ikke før RuneGrammofon lisensierte «Demon Box», og ga den ut på nytt nå for kun noen år siden, at jeg kjente at den var «vår» igjen og at noe av det traumet forsvant.

- Det å spille skiva fra A til Å med Helge og Gebhardt på de konsertene (de som utgjør materialet for jubileumsboksen, red.anm), gjorde også noe med hvordan ting føltes, fordi energien på de konsertene var akkurat som den var den gangen da - vi kjente den så innmari godt igjen!

- Det var liksom litt sånn at samtidig som at materialet rett og slett krevde at vi la så mye i å spille dem som vi gjorde den gangen, for å bli seg selv, var det ingen annen måte å spille det på! Det er jo uomtvistelig en egen kjemi i den besetninga der - det kan ikke fornektes, men at det var påfallende var nesten litt rart. Veldig moro å føle på hvor ekte det er og hvor naturlig det tydeligvis også er! 

- Du høres nesten litt overrasket, og samtidig rørt ut. Virkelig ingenting galt i det, men det er jo ingen tvil om at du har et emosjonelt forhold til jubilanten?

- Ja, men det var helt mystisk. Vi har jo gjort noen av låtene her og der, men etter at Gebhardt sluttet i 2004/2005, brukte vi mye tid på å komme oss videre, finne en ny identitet og spille inn ny trommis. I den prosessen ble det helt klart en del selvfornektelse man tvang seg selv til, for på sett og vis å skape avstand.

- Derfor var det så jævla gøy å se hvor naturlig det plutselig var å spille låtene igjen. Ah, det var sånn du spilte trommer på den, og det var sånn bassen min var! Oi, det var innlysende, og ikke verre, altså! Må jo bare innrømme at man strammet ringmuskelen litt ekstra, for vi kunne jo ikke gjøre dette uten å levere varene. Og det var dermed veldig enkelt, men samtidig ekstra krevende. Og samtidig helt naturlig.

- Det er lett å skjønne at prosessen med rettssaker og alt det der er et mørkt kapittel for dere. Er det noen erfaringer fra denne opprivende striden andre band i lignende situasjon har noe å lære av. Råd?
- He he, joda - sikkert, men det er jo så lenge siden at ting funker helt annerledes nå med 360 avtaler og slikt, og jeg tror ærlig talt ikke vi kunne ha fungert under slike forhold og med slike kontrakter, for å si det sånn!

- Vi har nok mer et «kunstnertemperament», og er ganske så dårlig skikket til å eksistere i bransjen slik den er i dag. Vi trengte for eksempel tre forsøk på å få til noe som hadde suksess, i dag får du en singel. Rocken er per 2018 så formatert og istykkerpult at ingen synes den er verken relevant eller spennende lenger, og en hvilken som helst kid på 18 år som synger kan mer om bransjen enn det jeg gjorde før jeg var 35.

Back in the old days. Mye hår, selv på Tromsø-mannen Håkon Gebhardt (som var trommis på «Demon Box» og god steming. Den fjerde psycho, Helge Sten, ute på venstreflanken.  
        
            (Foto: Stefano Giovannini)

Back in the old days. Mye hår, selv på Tromsø-mannen Håkon Gebhardt (som var trommis på «Demon Box» og god steming. Den fjerde psycho, Helge Sten, ute på venstreflanken.   Foto: Stefano Giovannini



- På godt og vondt er romantikken og eventyret vi peila etter temperert av mer bransjekunnskap og kynisme, og jeg vet ikke om musikken man lager er like mye noe man er lenger, som den har fått lov til å være for oss hele veien. Vi har på mange måter fått lov til å vase rundt i vår egen virkelighet som en annen landsbyidiot og sullet med våre ting. Det tror jeg ikke bransjen tillater på samme måte lenger!

- Artist-fremdyrkingen plateselskapene drev med i gullalderen har de ikke tid og råd til å bedrive i dag, alt er mer flyktig, vinduet er mindre og det utgjør sitt. Det er en vesensforskjell på den bransjen vi kom inn i tidlig på 90-tallet og hvordan ting funker i dag - det er en helt annen verden.

- Maskina rundt er i dag så velutviklet at alt går ørten ganger så fort, noe som muligens er bra for økonomien, men dessverre ikke videre bra for kunsten. Og det er synd, for det er tross alt kunsten i det som gjør at vi responderer og føler noe når vi hører musikk, og som gjør den god.

- Vi wised up rimelig raskt, med tanke på kontrakter, og har siden «Demon Box» utelukkende eid og lisensiert ut våre egne mastere. Det har funket greit for oss, men om nye band er i den forhandlingssituasjonen at de kan gjøre det, tviler jeg på. Men råd? «Ikke selg deg for billig - det er til syvende og sist kvalitet som gjelder, og det er den som gjør at noe får varig verdi også». Eller noe sånt.

- Så til tross for bitre og dyrekjøpte erfaringer med bransjen, har dere egentlig vært ganske heldige med timingen rundt «Demon Box» og den videre karrieren deres, at samtiden tillot dere å sulle rundt, som du selv uttrykker det?
- Jajaja! Det var akkurat der vi kunne gjøre det, i det vinduet der! Før den tid hadde vi aldri fått lov, og etterpå hadde vi neppe passet inn. Så vi var helt klart heldige med timingen.

- Hvis du selv skulle tvinges til å rangere Motorpsychos skiver, hvor langt opp på lista ville du plassert «Demon Box»?
- Topp 10, muligens topp 5. Noen ganger er det som om «the stars align», og det er ment at ting skal skje som de gjør. «Demon Box» var første gangen jeg kjente den følelsen. Det har skjedd noen ganger senere også, og med plater som er både «mer oss», og derfor viktigere for meg personlig.

- Men «Demon Box» var første gangen det kjentes ut som om man var del av noe større, og den er derfor helt spesiell.

Du kan lese mer detaljert om boksens innhold her

«A Boxful of Demons» slippes i dag, 2/2. Bildet viser innholdet på de 300 første eksemplarene av vinylutgaven, der LP-ene er gullfargede.  

«A Boxful of Demons» slippes i dag, 2/2. Bildet viser innholdet på de 300 første eksemplarene av vinylutgaven, der LP-ene er gullfargede.  

 

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.