– Hvilket forhold har du til jula, på privaten?– Jeg synes jula er en fin greie. I år blir det ekstra spesielt siden familien skal starte en egen juletradisjon med å feire hjemme hos oss selv. Vi har allerede begynt å lage lister med ting som skal med, og hatt familieråd. 3-åringen i huset er blant annet helt klar på at det ikke skal komme noen julenisse, hehe.
– Rekker dere å feire ordentlig jul, i og med at Hekla Stålstrenga skal ut på juleturné?– Ja, juleturnéen blir ferdig i god tid. Vi satte en deadline for når de skulle være over, så 17. desember er det rett hjem og skru av telefonen.
– For oss kynikere er det lett å tenke «her skal det tjenes masse penger», hvis artister gir ut juleplater. Hva var motivasjonen til Hekla Stålstrenga foran dette plateprosjektet?– Ja, ikke sant? Vel, opp igjennom årene har vi fått en del forespørsler om å spille kirkekonserter, men vi har aldri følt at vi hadde et repertoar som passet helt til dette. For over et år siden satt vi og drodlet om en potensiell juleturné, ble enige om å sette sammen et eget repertoar til disse konsertene, og siden har det ballet på seg.– Booking- og plateselskapet mente at vi måtte slippe en julesingel eller noe slik. Da gikk vi i studio på Tvibit, som også fungerte som en slags øving til turnéen, sammen med produsenten vår. Det utviklet seg etter hvert fra en singel til en EP til et album. Det er ikke så mange som kjøper CD-er lengre, men vi syntes det ble litt teit å skulle gi ut fire låter nå, fire til neste jul og så videre. Jeg mener, kom an! Hvis det fortsatt er en type album folk kjøper, er det juleplater – og vi ville jo heller at folk skal ha hørt de fleste låtene før konsertene.– Med hånda på hjertet, kan jeg si at vi ikke tenkte på penger. Vi satt i studio og fikk faktisk julestemning. I tillegg er vi et albumband, og klarer ikke helt å kaste oss på singel-kjøret – som uansett kanskje passer bedre for en litt annen del av musikkbransjen enn der vi og vært publikum befinner oss.
– «Velkommen inn» er en veldig variert plate. Var planen å mikse litt egne låter med bidrag fra kjente og meritterte låtskrivere.– Det var litt tilfeldig. Vi følte at vi måtte ta med noen kjente og kjære låter, men det ble en lang prosess å finne hvilke. Skulle vi gjøre bare gjøre tradisjonelle låter, eller bevege seg mer mot moderne klassikere? Samtidig liker vi å skrive låter selv, og det dukket opp noen tekster som vi prøvde oss på. Vi tenkte over hva som er viktig i jula, og falt ned på at å ta vare på hverandre er et viktig stikkord. «Velkommen inn»-låten av Ragnar Olsen handlet om nettopp dét, men var på ingen måte en julelåt. Den endte allikevel opp som tittelsporet!
– Det låter som om dere vært bevisste på å gjøre arrangementene litt annerledes enn de tradisjonelle. Stemmer dét?
– Ja, absolutt! Det finnes så mange fine versjoner av disse sangene, som vi ikke ville kopiere. Da ville vi blitt et coverband, som vi selvsagt delvis også
er
, men disse sangene er så slitesterke at de tåler ganske mye utforskning. Uansett hva slags musikk vi spiller, er vi opptatte av at det skal høres ut som Hekla Stålstrenga.
– Som du nevnte, spilles brorparten av konsertene under juleturnéen deres spilles i kirker. Hvordan ser du for deg å spille i slike lokaler?– Vi er spente på akkurat det, blant annet hvordan man legger opp praten mellom låtene. Noen i bandet har spilt mye i kirker, mens andre har spilt mindre, så det blir spennende. Vi har hatt lyst til å gjøre kirkekonserter, som blir en litt annen øvelse enn å spille i kulturhus – som vi har blitt vante med. Samtidig er det viktigste at folk får en god opplevelse, og at de har vært på en konsert med oss.
– Så du for deg dagens suksess, da du dannet Hekla Stålstrenga som en folkemusikkduo med Ragnhild Furebotten for et drøy tiår siden?– Nei, i den første versjonen av Hekla i 2005 hadde vi ingen visjoner om at dette skulle skje. Vi ville bare starte et band som spilte folkemusikk som skulle swinge og være tøff. Vi har nok aldri vært gode på sånn derre karriereplanlegging, men suksessen har kommet sakte. Vi er ingen over-natta-sensasjon, som føles godt.
– Du har flere andre musikalske prosjekter enn Hekla Stålstrenga, og jobber også som frilansmusiker. Hva er fordelene og ulempene med å ha så mange forskjellige baller i lufta?– Etter å ha gjort andre prosjekter kommer man hjem med ny inspirasjon i bagasjen, og ofte nye måter å tenke musikk på. Disse tar man inn i bandet, og vi hører at Hekla forandrer seg litt, fordi medlemmene hele tiden utvikler seg i andre prosjekter.– Bakdelen? Hmm … Man må øve på masse forskjellige greier, og lære seg ny musikk som ikke er ens egen greie – men det er egentlig bare kult. Vi har hatt lyst til å holde på med den frilans-biten på sida, for å kunne dyrke det håndverker-aspektet med å være musiker.
– Du er kjent for folkemusikk og viser – men har Tore Bruvoll noen musikalske skjeletter i skapet, som folk flest ikke kjenner til?– Ja, jeg føler meg fortsatt som en bluesgitarist – som var hva jeg holdt på med da jeg begynte å spille. Da gjaldt det å være på Middagskjelleren, og spille for gratis øl. Da jeg fylte 17 år hadde jeg vært på tirsdagsjammen i ett år allerede, hehe.– Jeg blir veldig glad når jeg får lov til å spille el-gitar! Dogmet i Hekla er at det må være akustisk, så man blir sabla rett ned hvis man prøver å presse inn litt el-gitar. Så jeg passet på å spille masse el-gitar på Ola Bremnes sitt siste album, haha!
– Hvilke tre artister, band eller album har vært de viktigste for deg?– Eric Clapton, og spesielt hans «Unplugged»-album, var veldig viktig for meg på videregående. Jeg kjøpte meg faktisk en sånn Stratocaster som Clapton hadde, og måtte betale morfar tilbake over flere år.– Knut Reiersrud og hans «Klapp»-album har også vært viktig. Jeg snek meg faktisk inn på en konsert med han på Boccacio i ’94 eller ’95. Den blandingen av world music og blues likte jeg veldig godt.– Nå ble det mye gitar her, hehe …. Jeg har hørt mye på Tom Waits – som jeg også innrømmer å ha «tjyvlånt» litt ifra.fra.