Henry Johnsen (33)Musiker og bartender.
– Du blir plassert på en øde øy og får kun høre på én eneste plate, før noen kommer og redder deg. Hvilken?– Da tar jeg «Miami» med The Gun Club.
–Fantastisk! Ei av de aller beste skivene fra hele 80-tallet i mitt skrudde hode. Men jeg vil jo vite hvorfor du landet på akkurat den? Du var jo ikke gamle karen i 1982, da den kom ut.– Hehe, nei det var jeg ikke. For det første er det ei veldig bra plate, som jeg også tror passer bra til å gli sakte inn i ensomheten med når jeg sitter der ute på den øya. Men den har også en stor crossover-verdi.– Jeg er jo mest musikalsk fordypet i grisete garasjerock, der jeg har pløyd meg gjennom veldig mye, og når man gjør det, er på et eller annet tidspunkt uunngåelig å ramle over The Gun Club, selv om spesielt denne skiva ikke er nevneverdig grisete eller garasjeorientert. The Gun Club er jo et band som bygde bruer mellom den skitne rocken og det mer melodiøse.
– Amen! Og «Miami» er jo vel så mye forankret i country. Hvordan ramlet du selv over den, da?– Ja, det var på Blårock. En eller annen DJ spilte låten «Sex Beat» fra førsteskiva, som var et kick, og så var det bare å sjekke ut de andre platene, der «Miami» gjorde mest inntrykk.
– Det er ganske nøyaktig 20 år siden Jeffrey Lee Pierce døde, bare 37 år gammel. «Ingen sjunger blues som JLP», synger Thåström. Er du enig i at JLP er en underkjent vokalist?– Ja, absolutt! Han er veldig underkjent, fordi han synger ekstremt spesielt, eller som ingen andre, som Thåström sier. Han er ikke sangteknisk begavet i sånn klassisk forstand, for han synger verken rent eller pent, men ufattelig sjelfullt, på en eller annen syk måte.
– Enig! Og det er veldig sånn enten eller med om du liker dem, der hans vokal er det som utgjør på hvilken side av streken du faller. Han var en plaget sjel, JLP. Og han skrev sjukt mørke tekster. «Your love never survived the heat of my heart/ My violent heart in the dark», er fra «Carry Home», førstelåten på «Miami. For en start på ei plate! Har du en hang mot det mørke i musikken?– Har nok det. Snakket faktisk med mutter’n om det her om dagen, om gamle dager, og da fortalte hun at jeg alltid begynte å grine da hun sang sånne tradisjonelle nattasanger til meg. «Slutt å synge!», ropte jeg visstnok da. Jeg ville virkelig ikke høre dem. Det eneste unntaket var sangen om den triste, gamle nissen. Den syntes jeg var helt topp!
– Haha! vakkert! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låter, hva hadde du da landet på?– «Shark Fin Blues» av australske The Drones. Låten åpner andreskiva deres, og den er noe av det beste jeg har hørt noensinne. Den handler om en seiler som bare er helt lost at sea, som flyter ørkesløst rundt i havet, mens haier stadig nærmer seg han.
– Hahaha! Og der sitter du på den øde øya. Passer jo perfekt! Dette blir jo litt navlebeskuende, men undertegnede booket de australske heltene på Kaos her i Tromsø for ni år siden. Og jeg husker en ganske fjetret vokalist i oppvarmingsbandet The Considerate Lovers.– Hehe. Ja, jeg var ganske fjetret da. Det der var faktisk en höjdare for meg, det der. En av de beste konserter jeg har vært på, faktisk. På den tiden var jeg helt sykt stor fan av bandet, så det var ganske uvirkelig å varme opp for dem, ja.
– Det var en brillefin sommerkveld! Du får ta med deg en gjenstand i tillegg. Hva pakker du i snippsekken?– Jeg er altså så jævlig lite praktisk anlagt, at jeg garantert hadde trengt noen tekniske hjelpemidler, men med bare én ekstra ting, velger jeg da å gå for en kniv, som jeg kunne bruke til å bygge meg stråhytte, jakte mat og drepe innfødte med.
Hahaha! Du er på en øde øy, så jeg tenker at akkurat det imperialistiske problemet der er noe du og de innfødte skal bli skånet for. Du får heller spille «Carry Home» av The Gun Club og håpe på det beste.
