– Du blir plassert på en øde øy og får kun med deg ei plate. Hvilken?– «Born in the U.S.A.» (1984) med Bruce Springsteen.

– Åh! Så kult at du tok nettopp den av Springsteen. Hva skyldes valget?– Jo, umiddelbart når du spør meg om noe sånt, blir jeg sånn halvredd, for da føler jeg at det jeg lander på må kunne forsvares med at jeg i det minste vet låtrekkefølgen på skiva og slikt, men dét gjør jeg jo her. Men sånne valg forandres jo hele tiden, så jeg tenkte at her måtte man uansett bare klemme til og være helt ærlig, og da kunne det uansett og egentlig ikke bli noe annet. Det måtte bli «Born in the U.S.A.».

– Det er helt perfekt, det. Elsker skiva selv! Alltid vært Springsteen-fan?– Ja, altså, broren min hadde flere av platene hans fra før, så jeg hadde hørt på «The River» og slikt. Men «Born in the U.S.A.» sammenfalt på sett og vis med min personlige utvikling, som tolv år gammal gut. Den gikk rakt inn i meg. Erkjenner jo i ettertid at den låter voldsomt 80-tallskommersialisert, og at den i sin samtid nok var i stand til å støte fra seg fansen fra den ringere krets, men ikke det store publikum, da. Og jeg var jo det store publikum.

– Det der er privilegiet med å være ung. Man skjønner mindre og gir mer faen.– Ja, og man var jo heilt oppslukt av den plata, av bildene, av videoene og heile pakka. Det artige er at jeg satt på Vinje og trodde videoene viste hvordan det var på ordentlig. Jeg trodde altså på ordentlig at Bruce Springsteen spelte baseball kvar dag, at han sprada rundt med oppbretta skjorte og dansa med Courteney Cox heile tida, og at E Street Band var på puben og spelte «Glory Days» kvar dag! Jeg levde meg heilt inn i det universet! Alle kommersielle triksa funka!

– Haha! På flere enn deg også, vil jeg påstå.– Ja, den plata er jo veldig pakka inn i slik en voldsom produksjon, men det var nok også med tanke på at det skulle kunne bli gøy å spille live. Kjenner meg jo igjen i dette, så det er jo noe jeg bare må omfavne. Når du lager musikk, prøver du alltid å lage noe som funker live, uten at det trenger å bli sånn skreddersydd Coldplay-musikk som alle liker.

– Det er nok de som vil hevde at du også har truffet den folkelige nerven av og til.– Hehe, jo da. Ser den. Men jeg tenkte på det om dagen, hvor mye produksjonen har å si. Sistelåten, «My Hometown», som låt, kunne jo like godt vært på den heilt nedstrippa «Nebraska». Men jeg liker at det er stort og stilig. Og det blir jo mye artigere å spille elgitar til det da!

– Maksimalisme er fint. Husker du første gang du hørte den?– Ja, herregud. Jeg var jo berre slik ein trekkspelar sjøl, og da plata kom, hadde den slik ein ut-av-skapet-effekt på meg, og den ble utrolig forløsende for meg og min videre musikalske utvikling. Og det litt merksnodige her var at han appellerte veldig til bygde-meg, til tross for at han var en urban amerikaner fra New Jersey. Og han fyren der skulle altså treffe hardt, og til og med skape identitet, i et bygdehjerte i Norge.

– Et viktig poeng her er at du spilte i Springsteen-tribute-bandet Asbury Park, så ditt forhold til Springsteen er jo ikke ukjent. Var det skummelt å spille låtene til idolet?– Ja, det var veldig spesielt, selv om jeg da var voksen og etablert som artist. Her bruker man mange år på å finne sin eige stemme, også skal man stå der og imitere. Haha! Var dessuten overraska over hvor høgt opp han gikk, heilt oppi tenorleie! Merkelige greier, men veldig, veldig gøy, og det var jo så mange flinke folk i bandet vårt, så det hele låt jo så bra.

– Jeg gråt da du sang «Tougher than the Rest». Det var så bra at det var teit. Har du sett far sjøl live, da?– Ja, sjølsagt! En åtte, ni, ti ganger iallfall. Så han faktisk to ganger på «Tunnel of Love»-turneen, og har sida prøvd å få ham med meg når han er i Norge. Den beste var kanskje den såkalla «intimkonserten» på Oslo Spektrum, med den Seeger Session-gjengen. Det er jo alltid litt risikabelt å se slike gamle helter og storheter, men han er nok unntaket. Kommer sikkert til å se ham igjen neste gang også.

– Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da?– «Bridge Over Troubled Water» av Paul Simon. Jeg er jo låtskriver sjøl, og for meg er Paul Simon en slags låtskrivingens Mozart eller Beethoven, en av dei aller største. Og da måtte det nesten bli en av de gamle og gode låtene. «Still Crazy After All This Years» kunne blitt valget. Herregud, berre det lydbildet! Men så resonnerer jeg litt her, for her er det mange hensyn som skal med, og da går jeg for penga. Da blir det «Bridge Over Troubled Water». Haha!

– Haha! Ligger veldig mye penger her, ikke minst siden Elvis også var med å udødeliggjøre den ytterligere. Myten sier at da Paul Simon så Elvis gjøre den i Las Vegas utbrøt han «We might as well all give up now». Og det gjorde de jo også, for den ble jo duoens siste album.– Hahaha! Fantastisk. Ja, det hadde jo vært veldig stas å skrive en låt for Elvis. Foreldrene mine hørte jo ikke på slike populære popartister fra Amerika, der gikk det mer i folkemusikk og Birgitte Grimstad, så jeg var litt bakpå, og kom seint inn der. Det som var kult med dette, var at jeg oppdaga Elvis da jeg var i samme alder som de som oppdage ham først, da han kom. Dette hadde jo ikke skjedd om foreldra mine hørte på Rolling Stones eller slikt. Haha!

– Perfekt! Du får med deg et anlegg, «Born in the U.S.A.» og royalties til en megahit. Er det noe annet du vil ha med i snippsekken?– Øl! Uten tvil, masse øl! Hvis jeg har øl, kan jeg kose meg uansett. Og særlig aleine på ei øde øy, for da trenger jeg ikke å passe på hvor mange jeg drikker og slikt. Blir fint, dette!

BRUCE SPRINGSTEEN «Born in the U.S.A.» (1984)