Bransjefestivalen by:Larm har siden oppstarten i 1998 hatt som mål å være en arena for eksponering av ferske, norske artister. Midler og målsetting har naturlig nok gjennomgått en rekke forandringer for det nå Oslo-baserte arrangementet, som tidligere tok på seg oppgaven med å puffe alle typer populærmusikk fram i lyset.

I begynnelsen av mars går arrangementet nok en gang av stabelen, men denne gang er mangelen på rock i deres musikalske program oppsiktsvekkende. by:Larm – som er en ideell stiftelse som mottar statlig og kommunal støtte – forsømmer sitt ansvar overfor de tradisjonelle utøverne med gitar, bass og trommer i hånd, når de velger ut en så skremmende lav andel av rockband, som tilfellet er i år.

Av de 72 artistene som er plukket ut til å delta på årets bransjefestival, er det ingen mangel på pop, elektronika, hip hop, eller saftige fusjoner av disse. Rock er det verre med. Det er fristende å påstå at bransjefestivalen presenterer et større antall av undersjangre med prefikset indie, enn antall band som tidvis tråkker på fuzzpedalen.

Blant de norske demoartistene by:Larm har plukket ut, er Trondheim-bandet Frances Wave alene om å spille noe de aller fleste av oss ville ha kalt for rock. Blant de hakket mer etablerte artistene på programmet er ikke ståa merkbart bedre. Det er kult at by:Larm flyr inn spennende navn som Emma Acs fra København og Whitney fra Chicago i sin streben etter å være internasjonal, men det finnes veldig mange bra band her på berget som ville ha drept for den samme oppmerksomheten.

Hvis man er av den nokså tidstypiske, dog ignorante oppfatning at det ikke skapes spennende rockmusikk for tida, vil allikevel antallet metalband på årets plakat fremstå som uhyre merkelig. Den lovende Vestfold-trioen Tempel og postrockerne Leonov er de eneste eksponentene for et mylder av undersjangre som det i senere tid nesten har gått sport i å omtale som «Norges viktigste kultureksport» – i kjølvannet av black metal-eksplosjonen på 90-tallet.

Hvis Norge vil ha fremtidige Kvelertak og Madrugada å skryte av, må jo forholdene legges til rette i form av eksponering for utenlandsk platebransje – som er noe av tanken bak by:Larm. Indie har nå vært «greia» i godt over et tiår. Når skal bransjens ekstreme fascinasjon for dette upresise begrepet dabbe av? Det begynner nemlig å bli ganske kjedelig. Jeg sliter med å komme på noen norske indieband med ordentlig, vedvarende suksess i utlandet – på tross av den massive hypen rundt alt som er indie i nyere tid. For hvert par med ironiske briller som inntar scenen under by:Larm, ruster et patronbelte i norske skoger.

Rockens død har med jevne mellomrom blitt forsøkt etablert som en sannhet, gjennom flere generasjoner. At by:Larms programsjef Joakim Haugland i fjor hevdet at gitarrocken nesten var utryddet, er i seg selv lattervekkende. At by:Larm nå skal bidra med aktiv dødshjelp, er i så tilfelle enda mer komisk.

Da vil jeg anbefale å ta en titt på norske festivalplakater, samt en runde på norske øvingslokaler – der lever metal, gitarrocken og deres publikum i beste velgående. by:Larm hevder at de mottar svært få demoer fra rockband, men det nytter ikke å sitte i Oslo å proklamere noe som helst for nesten utryddet, uten annet bevis enn demoene som ligger i egen innboks. Bare kom til Tromsø og se Reptile Master eller Red Headed Sluts.

Respect the rock, death to false metal, og god helg!