Jubelen sto i taket, også her i gården, når Buktafestivalen tidligere denne uka slapp sine siste bookinger. «De fire store»: DumDum Boys, Raga Rockers, deLillos og Joachim Nielsen sammenslåtte backing/tributeband Valentourettes på samme scene, og attpåtil samme kveld, er en historisk begivenhet.

Sosiale medier flommet, naturlig nok, over av begeistring i kjølvannet av nyheten. «Endelig skal det bli allsang på Bukta» og lignende utsagn var en gjenganger i kommentarfeltene, men de positive reaksjonene på denne nyheten står i grell kontrast til de i langt større grad negative reaksjonene som kommer hver gang mindre kjente artister offentliggjøres på landets festivalplakater.

Allsang er vel og bra, men vi som publikum har ofte overdrevne krav til å kjenne hver eneste strofe som kommer fra festivalscenene. Dette er et paradoks, da en stor del av jobben og ansvaret til enhver oppegående festival, er å presentere nye og ofte «ukjente» artister for sitt publikum.

Å booke en fersk eller mindre kjent artist, viser seg ofte å møtes med reaksjoner som oser av kulturell fremmedfrykt. Eksepler som: «Jeg har ikke hørt om noen av artistene» (les: Denne festivalen er verdiløs – og det har ingenting med min manglende interesse for hva som skjer på musikkfronten å gjøre), følges ofte av «Hvorfor kan de ikke booke band som folk faktisk liker» (les: Profilen er for smal, festivaler bør være for folk flest). Dette er klassiske reaksjoner når band som ikke spiller på de samme festivalene for ørtende gang, blir offentliggjort på programmet.

For en vesentlig del av menneskene som regner seg selv som en del av festivalenes målgruppe, virker det å herske en slags oppfatning om at det er festivalenes hovedoppgave å legge til rette for reinspikka mimrestunder. Denne ideen er nok hjulpet fram av den økende trenden vi ser av fullblods nostalgi-eventer à la «We Love the 80`s».

Disse hører som regel til det stadig økende og kjøpesterke «voksensegmentet», som festivalene i stadig større grad har gjort seg økonomisk avhengige av, og de besitter derfor en høyst reell maktposisjon når neste års program skal planlegges.

Et eksempel på dette kom i fjor, da Buktafestivalen uttalte at «Han» Danko Jones var invitert tilbake for tredje gang, etter gjentatte ønsker fra publikum. Det er selvfølgelig ikke negativt at festivalen lytter til sin potensielle kundekrets, men det er heller ikke udelt positivt at artister med en kvalitativt nedadgående kurve hentes inn for å fylle ølkøene før avspark.

Rent personlig var konsertene med Motörhead i 2006 og The Stooges i 2007 soleklare høydepunkter i min «karriere» som Bukta-publikummer, og jeg innrømmer glatt å ha skrålet med på ordentlig «På grensen til allsang»-vis foran scenen. Men det betyr jo allikevel ikke at jeg mener at de bør inviteres tilbake (som i de siste årene har blitt en umulighet) hvert eneste år, eller at jeg er negativ til musikk jeg ikke allerede har hørt.

En balanse mellom gammelt og nytt, samt kjente og ukjente artister, bør være et naturlig mål for enhver festival av format. For å bidra til dette, håper jeg herved på en holdningsendring fra deler av publikum, neste gang en artist med lavere folkelig og kommersiell appell enn «De fire store» lanseres på Bukta eller andre festivaler. I stedet for å brumme «De har jeg aldri hørt om», er det fullt mulig å reagere med et «Åja, de må jeg sjekke ut». Ellers bidrar vi til vanskelige vekstvilkår for fremtidige utgaver av Jokke, Michael, Prepple og Lars Lillo.