I 2014 dro jeg fra Tromsø midt under Buktafestivalen. Ikke for at det var noe gærent med Bukta, men fordi det australske kultbandet Cosmic Psychos spilte på en bondegård til en kompis, rett utenfor Oslo.
Jeg hadde gjort det igjen, og uansett hvilke navn Bukta hadde kunnet skilte med samme dag. I år slipper jeg det. I år kommer de til Bukta. Det er i sannhet en fantastisk nyhet for alle som liker rock slik den var ment å være.
Cosmic Psychos har bestandig bare dreid seg om å ha det gøy, hylle de infantile primærbehovene, og der veien til nærmeste pub alltid har vært å anse som den edleste og høyeste verdien i livet. Noe det på sett og vis også er, om man kan enes om at rock´n´roll ikke nødvendigvis må dreie seg om tapt kjærlighet eller å redde verden. Noen ganger er det lov å bare ha det gøy.
Det australske bandet har heller aldri gitt seg ut for å være noe mer, og kanskje er det nettopp derfor de også har fått beundrere i hele verden. Da grungen eksploderte, ble de hyppig nevnt som inspirasjonskilder for adskillig mer kjente band som Mudhoney, Pearl Jam, L7, Melvins (de var håndplukket supportband for dem alle) Nirvana m.fl.
Til og med band som Prodigy var fans, og spilte sågar inn en cover av deres undergrunnshit «Lost Cause» (under dekknavnet «Fuel My Fire»). Samme gjorde L7.
Cosmic Psychos er et band utrolig mange burde lære av, ikke minst her på berget. De har aldri tjent millioner på skivene eller turneene sine, og de har – heldigvis – aldri hatt sure og indignerte fans som har gnålt om at de burde få Nobelprisen i litteratur for tekstene sine.
Ross Knight, den eneste overlevende fra originalbesetningen, er likevel en smørblid original som mellom plateinnspillinger og turneer til Europa driver et småbruk han har arvet etter faren sin. Derfor handler også en rekke av tekstene hans om å kjøre traktor og skrudde, bisarre historier om livet på den australske landsbygda.
Mens Sting, U2 og Bob Geldof sier de vil redde verden med musikken sin, prøver Cosmic å underholde. Og derfor skriver de harde, kompakte og ekstremt fengende låter om å drikke øl på puben, skyte med hagle, spise schnitzel, hasardiøs bilkjøring og flatklemte kenguruer, kjøre formålsløs Massey Ferguson-traktor midt på natta, skyte nabokatter, vise rumpa til naboen, halshugge kaniner og poetiske hyllester til Rambo og David Crocketts fortreffeligheter.
Tenk en mindre intellektuell utgave av AC/DC (som ikke akkurat er plagsomt intellektuelle), som spiller refuserte Ramones-låter, med gitar og bassgitar koblet gjennom en diger årgangstraktor med sprukken lydpotte, og sendt ut via en gigantisk silotank fylt til randen med kraftfôr, og du nærmer deg eliksiren av bandets uslåelige kombo av infantil dumhet og maskulin barskhet. Jeg elsker dem.
Cosmic Psychos er kanskje den minste bookingen på årets festival. Likevel tror jeg de fremmøtte kommer til å få hakeslepp, fra Ross' første riff på traktorbassen, og til konserten er ferdig, og bandet bretter ned buksene og viser de gamle rock´n´roll-rumpene sine til publikum. Som de alltid gjør.
Jeg solgte i sin tid noen enorme mengder av skivene deres over disk her i byen. Forhåpentligvis fordi folk likte hva de hørte. Nå kommer de til Tromsø. Det er bare å be Mack om å øke produksjonen i månedene fremover.
Som Ross synger, glad og øltørst: «Ice cold, lock´n´load! Ice cold, hit the road!»
