Dommeren fastslo at det var «substancial similarities» (vesentlige likheter) mellom nevnte klassiker og låten «Taurus» av det amerikanske bandet Spirit – som Zeppelin turnerte sammen med for snaut femti år siden.

Vesentlige likheter, altså. Eller pinlig nøyaktig: Vesentlige likheter i én av låtens akkordrekker. Et søksmål fra svenske Jan Boklöv rettet mot samtlige skihoppere de siste 25 årene, for bruken av hans V-stil, fremstår faktisk som mye mer logisk.

Søksmålet kommer fra den avdøde låtskriverens bobestyrer. Her kan man virkelig gasse seg i potensielle motiver, med tanke på at «Taurus» sin opphavsmann Randy Wolfe aldri gikk til noe søksmål i de 26 årene fra «Stairway to Heaven» kom ut i 1971 til hans død i 1997.

Noe sier meg at Led Zeppelin aldri ville ha blitt saksøkt om de var et knøttlite garasjeband, hvis medlemmer levde på trygd i halvråtne kommunale leiligheter.«Stairway to Heaven» er tidenes mest spilte låt på radio, og har naturlig nok dratt inn en god del britisk Sterling på kontoene til opphavsmennene Jimmy Page og Robert Plant.

To av Norges beste låtskriverne i senere tid, Thomas Seltzer og Knut Schreiner, er gjennom sitt arbeid med Turboneger bevis på at tyveri fungerer – både kunstnerisk og kommersielt. Oslo-bandet har virkelig tatt for seg av populærmusikkens kollektive grøtfat, og har sjelden blitt tatt med buksa nede, selv om mange av deres «referanser» overhodet ikke er obskure.

Et godt eksempel er bandets kulthit «Get It On», hvor hovedriffet er stjålet fra Ramones, som i sin tid stjal det fra The Dictators, som i sin tid sikkert stjal det fra noen andre. Nevnte jeg at deler av tekst og melodilinjer er rappet fra en millionselgende låt av Alice Cooper? Dette er et normalt, og langt fra enestående eksempel.

Og hva er egentlig galt med å stjele litt? Det er en enorm forskjell på tyveri og plagiat. Populærmusikkens grunnlag er jo bygget på et fundament hvor mesteparten av materialet er stjålet, og Led Zeppelin har selv en haug av låter med langt større fellestrekk med andre artisters originaler, enn «Stairway to Heaven».

Hvis Page og Plant taper dette søksmålet, vil saken skape en farlig presedens. Det største spørsmålet av alle er: Hvordan skal det globale samfunnet klare å utdanne nok advokater til å håndtere flommen av lignende søksmål?

Opphavspersonene til mer eller mindre alle blueslåter skrevet før 1960 vil jo kvalifisere som anklagere i lignende søksmål, og samtidig ha en langt bedre sak enn instrumentallåten «Taurus». Da har jeg ikke engang tatt for meg sampling-kulturen innenfor hip hop og annen moderne urban musikk.

Mitt inntrykk er at låtskrivere ofte har større faglig forståelse for åndsverk, enn advokater, dommere og bobestyrere. Skepsisen til slike plagiatsøksmål vokser også enormt hver gang det er familien, en venn, eller en «velgjører» som saksøker på vegne av låtskriveren.

Hvis grådige fjompenisser uten tilstrekkelig musikalsk innsikt skal begynne å synse rundt hva som er plagiat og ikke, er det mange låtskrivere som har en trøblete fremtid i vente.