I kjelleren i Paisley Park i Minneapolis ligger flere tusen uutgitte Prince-låter.
Det ti- og tjuedoble av det store artister skrev i løpet av sitt liv, ligger gjemt i et arkiv, sortert etter årstall og format.
Spillefilmer, hundrevis av musikkvideoer, liveopptak, et kanskje tjuetalls album som bare er stuet bort, for ikke å snakke om alle enkeltsporene som aldri fikk plass på platene hans. De som var påtenkt andre. De som bare var spilt inn som gave til en jente han hadde møtt noen dager før og skulle imponere.Akkurat nå er det det jeg tenker mest på.
Tenk om de aldri kommer ut. Tenk om jeg aldri får hørt dem.
Prince hadde så mange planer. Det musikalske trenger vi vel ikke å rippe opp i. Eller, la oss ta kortversjonen: Han var den største. En produsent, tekstforfatter, sanger, gitarist, pianist, bassist, bandleder, arrangør, tekniker. Han gjorde alt selv.Men han ville også styre hele businessen. Han var i konstant klammeri mot de som ville ha en del av kaka hans. Han mente, fra dag én, at artister er vel så viktig for plateselskap som plateselskap er viktige for dem. Fans, internett, labelen hans, bandmedlemmer, konsertarrangører. Alle fikk gjennomgå.
Han hadde nulltoleranse for de som ville profittere på hans storhet. Det fikk jeg også føle på kroppen da jeg i 2008 hadde laget en 5CD-boks hvor 81 norske artister hyllet min store helt. Etter å ha sendt CD-boks nummer 0001 av 5000, sammen med et utvalg norsk sjokolade, mine norske favorittalbum og norske suvenirer på hans 50-årsdag (og 500.000,- minus på kontoen), uteble takkekortet, men i stedet fikk jeg et trusselbrev om søksmål.
Han hadde sagt fra til sine advokatvenner at ingen (INGEN!) skal tukle med låtene hans. Selv ikke en fyr fra Drøbak med 40 meter med Prince-plater, en flau og idiotisk Prince-tatovering på venstre skulder og veldig gode baktanker.
En som gikk rundt i rosa og lilla klær på 80-tallet og prøvde forgjeves å forklare hvor viktig Prince sin musikk var, i motsetning av, for eksempel Iron Maidens.
At Prince gråter med gitaren, mens Ace Frehley ikke har en ringeste anelse om hvordan han skal kunne formidle sorg på strengene sine.
At skrikene i «When Doves Cry» kommer fra det dypeste i sjela hans, mens Michael Jackson bare sang oppå noe Quincy Jones hadde produsert.
At tidlige enere ikke er farlig i det hele tatt.
At produksjonen på Sign O The Times-plata var banebrytende original, mens Duran Duran var banebrytende kjedelige.
At, joda, Bruce Spingsteens muligens spiller lange konserter, han òg, men at han bare står og brøler dem fra scenen, mens Prince var en tryllekunstner, som hoppet fra bass til gitar til trommer til piano og satte fyr på scenen bare med sin tilstedeværelse.
At Prince sitt band hadde øvd inn flere hundre låter, i flere versjoner, på konsertene sine, mens The Rolling Stones knapt nok hadde gjort om på setlista si siden 70-tallet.
At Prince var farlig og Dire Straits var feige.
At Madonna fulgte trender, mens Prince skapte dem.
Prince var kun opptatt av musikken. Han pustet musikk. Han var musikk.Han spratt fra studio til studio i sitt Paisley Park, et slags musikkens Neverland, og hvilte aldri. Han sleit ut musikere og folka rundt seg. Han kunne jamme i et døgn i strekk bare for å se hvem som måtte gi seg først.
Han var en svamp som sugde til seg det beste fra alle han omgikk. Omsatte hver samtale, hver idé, hvert møte til egen musikk. Og hvilken musikk!
Jeg husker da jeg var på Café Opera i 1998 sammen med en gammel flamme.
Hun fikk audiens hos Prince og satt ved siden av ham i et lite avlukke. Jeg stod på tærne og prøvde å få med meg alt. Prince sa til henne «Is it me or is it you this guy is stalking»? Akkurat da var det revnende likegyldig at han prøvde å rappe dama mi.
Jeg trodde jeg husket alle jeg hadde klint med i min ungdomstid, men plutselig kan jeg sette på «Do Me Baby» og tenke «Ååå, Cecilie» eller «The Beautiful Ones» og tenke «Shit, Anette hadde jeg nesten glemt».
Den følelsen av å ha kjæresten min liggende på brystet i Sardinia mens «There Is Lonely» pipler ut av Mac-en. Da jeg spilte «Forever In My Life» for Isak den dagen han ble født. Og da Iben ble født to år etter. Jeg har pustet Prince i 35 år, og jeg kommer til å puste ham til det siste.
På torsdag sluttet det vesle hjertet hans å banke.
Hjemme i sitt eget studio sa det stopp, etter mange år med smerter.
Verden vil aldri bli den samme. Og verden hadde aldri vært som den er, hadde det ikke vært for Prince.