Noen storslått feiring ser jeg allikevel ikke for meg at bursdagsbarnet deltar i – i alle fall ikke utenfor château Dylans vegger. Dylan er for rampelyset hva Dracula er for dagslyset, så feiringa får nok vi andre ta oss av.

Hans beste musikk ble, naturlig nok, skapt for veldig lenge side. Allikevel insisterer denne karen fortsatt på å plage mange av oss med endeløse turnéer og middelmådige album.

Dylan har de siste tiårene nærmest gjort karriere av å distansere seg fra sitt eget publikum – uten at hyllesten fra de mest innbitte av disse har avtatt nevneverdig.

Dylans standing som den aller helligste kua innen musikkbransjen har aldri vært truet. Mediene er proppfulle av musikkskribenter som – i møte med den aldrende artistens verker – fremstår mer som trofaste disipler, enn journalister. Den pompøse intellektualiseringen av alt som har med Dylan å gjøre, er ofte irriterende.

Den eneste gangen jeg har sett mannen live, var store deler av konsertens repertoar vridd og vrengt langt unna originalene. Man klarte som regel å identifisere hvilke låter han spilte utelukkende basert på tekstene. Tekster som han for sikkerhets skyld mumle-sang på et noe kryptisk vis.

At flere Dylanologer i mitt nærvær nikket anerkjennende, og muligens gjenkjennende, etter å ha brukt langt mer penger på Dylan-bootlegs enn meg (jeg har i alle fall «The Bootleg series 1-3»!) forandret ikke mitt inntrykk.

Greit nok at fyren var lei av å gjøre de samme versjonene av sitt eget materiale, etter mange år i manesjen. At han tasset rundt som en surpomp med et «løssluppent» forhold til å synge inn i mikrofonen, var vanskeligere å godta.

På tross av alt dette, beundrer jeg Dylans fandenivoldske stahet. Den er en stor del av årsaken til hans posisjon som en av det tyvende århundrets viktigste stemmer.

Her starter også mitt forhold til Dylan, med albumet «Highway 61 Revisited». Et album som kom i kjølvannet av at Dylan hadde «forrådt» den regelbundne folkbevegelsen med sin famøse opptreden på Newport Folk Festival i 1965.

Mine foreldre eide denne skiva, og først var det kun selve musikken som fascinerte, men mot slutten av barneskolen begynte også tekstene å stimulere min lille toppetasje. For en snørrunge mest opptatt av punkrock og metal, var mannens sinne noe som øyeblikkelig traff midt mellom øynene.

Hvordan han klarte å artikulere denne og andre primale følelser så godt og treffsikkert, var allikevel et mysterium som krevde dypere research i artistens katalog. Researchen fortsetter den dag i dag, men «Highway 61 Revisited» forblir min Dylan-favoritt. Det er et album som passer både til avkobling og fest. «I need a dump truck baby to unload my head», som han sang.

75-årsdagen er en god unnskyldning til å nok et gjenhør med noen av det tresifrede antallet ikoniske låtene Dylan har skjenket oss. At vi i fremtiden skal få møte en artist med en lignende påvirkning på samtid og fremtid, har jeg vanskelig for å tro. Gratulerer!