Det er mange minneverdige ting fra året 1996. Spice Girls ga ut sin første singel, D.D.E. ble allemannseie, og Geir Børresens smurfer opplevde en musikalsk renessanse.
Midt i denne musikalske oasen eksploderte en nihilistisk brakfis, i form av Turbonegers tredje album «Ass Cobra».
«It was twenty years ago today», som Beatles en gang sang, og i dette historiske lyset fremstår «Ass Cobra» som norsk rocks viktigste album noensinne. At skiva også er blant de aller beste, blir bare teit å krangle på.
Kjøtt, og litt senere «De fire store» pluss Motorpsycho, hadde alle tidligere gitt ut album som redefinerte norsk rock, men «Ass Cobra» skapte også bølger i utlandet.
I et norsk medielandskap dominert av Postgirobygget og Trine Rein, gjorde i tillegg Turboneger rocken farlig igjen. Ingen TV-produsent med vettet i behold ville ha invitert denne gjengen inn i TV-ruta.
Bandets nye «homo/bootboy»-image, med trang dongeri, trønderbarter, jernkors rundt halsen og Schäferhund i bånd, ble selvfølgelig for kraftig kost for Ola og Kari i de tusen hjem. I Norge gikk derfor dette punkrock-eposet under radaren til samtlige nordmenn uten en interesse for undergrunnsrock.
Frem til 1995 var Turboneger et band som stakk seg ut mest på grunn av deres drøye og morsomme tekster, men singlene i forkant av den tredje skiva var prov på et band som hadde tatt betydelige steg, musikalsk sett.
«Denim Demon», «Bad Mongo» og «I Got Erection» – de to første utgitt av et spansk og et amerikansk selskap – ville ha vært hjørnesteiner i katalogen til alle verdens beste rockband.
Les også Musikkommentaren: Ingen rumpeballer, takk!
Alle disse endte opp på «Ass Cobra», men allikevel var skiva et sjokk – selv for en 16-åring med gutteromshylla full av ekstrem og mannevond metal, som undertegnede.
Hele greia låt som et frontalangrep på samfunnet. Et frontalangrep som ikke var armert med hanekam og politiske klisjéer, men springkniv, humor og en bekmørk x-faktor.
Alt var perfekt med dette albumet. Det grisete gitarøset ble så vidt punktert av en åpenbart psykopatisk og totalt skamløs vokalist. Musikken låt som en blitzkrieg inni ei campingvogn på randen av sammenbrudd – rock´n´roll i ytterste potens.
Tekstene var så politisk ukorrekte at de ikke hørte hjemme noe sted, og låtenes mellomrom var fylt med opptak av ekte telefonterror og en absurd form for appell til amerikanske punkere og deres «new wave hooker girls».
Plakaten som fulgte med plata, var et stort bilde av den lubne, hårete og nakne frontfiguren Hank von Helvete poserende med et tomt blikk og en stor pytonslange. Pornobildene inni coveret blir tydeligvis hjernen min aldri kvitt.
Husk også at dette skjedde i et Norge hvor kun 10 prosent av befolkningen hadde tilgang til internett, samtaler på mobiltelefon kostet opp mot 10 kroner per minutt, og NRK kun hadde én TV-kanal.
I dag ville alt dette ha blitt kalt et «konsept». I så fall er «Ass Cobra» tidenes beste konseptalbum, og den har overhodet ikke tapt seg siden første gang jeg hørte den.
Høsten 1995 spilte Turboneger på Undommens hus i Tromsø, under arrangementet Polar Music Festival. I lokalet sto det tolv betalende publikummere, og på yttersida sto det en kar som var tre år for ung til å slippe inn.
Jeg roper fortsatt «I ain´t no jævla fucking spider!».