Jeg hadde vært på min årlige tur til Roskilde. Det var dit jeg dro på festival hvert år for å fylle opp tanken med liveopplevelser.

Quartfestivalen var ikke like god på rock, syntes jeg, samt at det frilynte og slappe Danmark appellerte mye sterkere til meg enn den halvfascistiske, pietistiske, kristne sørlandsgreia i Kristiansand, der jeg hadde hørt at selv McDonald’s reduserte menyen og skrudde opp prisene under festivalen deres, det motsatte av hva som var tilfellet i Roskilde by.

Det var ekstremt mye som skulle til for å lokke meg til Kristiansand på bekostning av Roskilde. I 1998 dro jeg derfor også til Roskilde.

De to beste konsertene jeg så under hele festivalen var Iggy Pop, som på denne tiden leverte konserter med gjennomgående høy kvalitet. På Roskilde spilte han over 50 prosent The Stooges-låter. Det var sjukt bra.

Jeg var så fan av Iggy at jeg i fullt alvor kunne betalt mye penger for å se Iggy live hver eneste dag. Den andre jeg ble helt filleristet av på Roskilde den sommeren var The Jon Spencer Blues Explosion, som leverte noe av det beste jeg har sett til dags dato.

Les også: «Iggy Pop - Hans innflytelse kan ikke overdrives»

Planen var således å dra hjem til Tromsø etter Roskilde, med noen dagers mellomlanding i Oslo. Da jeg derimot oppdaget at Iggy skulle spille på Quart, samme dag og samme scene som Jon Spencer Blues Explosion, og The Hellacopters, bestemte jeg meg for å gjenta suksessen. At man aldri lærer.

På denne tiden var flybilletter spektakulært dyre i Norge. Jeg tok derfor tog fra Oslo til Kristiansand, og måtte kjøpe en enveisbillett med fly tilbake til Oslo, dette for å nå flyet til Tromsø jeg allerede hadde kjøpt billett til.

Avgang fra Kristiansand var klokka 07.00 om morgenen. Prisen på enveisbilletten var på litt over 3500 kroner, fra Kristiansand til Oslo. I dag kommer du deg til New York og tilbake for samme pris.

Ved en inkurie havnet jeg (på toget) i en fireseter med ei veldig gammel dame fra Kristiansand, og to stykk Penthouse Playboys-medlemmer, Kjetil Rolness inklusivt.

Vet ikke helt hvorfor, men de satt begge på toget i fullt bandutstyr, med de påmalte kinnskjeggene sine. Vet ikke om de skulle spille på Quart. Jeg håper det, for deres del.

Stakkars gamle dame uansett, caught in the crossfire mellom en svett nordnorsk festivalgjenger og to dollede dandyer. Jeg husker Rolness skremte den tilårskomne damen ytterligere ved å peke på meg og si, med nordnorsk aksent og kokett bokmål: «Han schnåååle fyren ved siden av deg, han bruker masse narkotika» (laaaang, altfor lang, kunstpause). «Men han er fryktelig god til å lage pasta, altså»!

Som sagt, stakkars dame. Hun klemte ekstra hardt til den lille veska hun hadde i fanget, og sendte et blikk som tilsa at hun skulle ønske hun hadde haiket i stedet. Men Rolness skal ha poeng for peket, min kjedelig uskyldsrene omgang med illegale rusmidler til tross.

Ved ankomst i Kristiansand innkvarterte jeg meg privat hos en barndomsvenn, og nådde fram til festivalområdet fem minutter før The Hellacopters skulle begynne. Konserten var helt grei, men den svakeste jeg har sett av dem. Ny gitarist. Ingen nye låter.

Blues Explosion sto i fare for å bli avlyst, da Jon Spencer hadde blitt matforgiftet, og konserten var også deretter, og dermed langt fra det sinnssyke fyrverkeriet det hadde vært i Danmark noen dager tidligere.

Men Iggy var helt fantastisk. Selvsagt var han dét. Bare synet av de livredde ansiktene til de anabole scenevaktene, da Iggy inviterte publikum opp på scenen under «The Passenger», var verdt turen alene.

Les også: «Iggy Pops 10 beste skiver»

Jeg var så ukritisk fan av Iggy at jeg tror jeg uansett ville digga det, om han så bare hatt møtt opp på scenen i Vidar Lønn Arnesen-kostyme, rapet i mikrofonen, sluppet en fis og gått. Og jeg var helt besatt av denne iboende, historiske magien at han - Iggy - og jeg - Egon - befant oss på samme geografiske sted, til samme tid, mens vi pustet inn samme luft, at det i seg selv var nok til å bli fjetret. At han i tillegg leverte som bare faen, var en ren bonus.

I midten av tjueårene var kroppen min på topp (som for de fleste andre), også hva angikk toleransenivå for alkoholinntak. Men nå begynte det å røyne på. Ei uke på konstant festivalfylla var mye, også for denne gutten, og minnet fra vi forlot Quart-festivalområdet i en mørk sørlandsnatt, til vi var hjemme i kåken igjen, er ganske kornete.

Husker også vagt at det ble fyrt opp en grill og at noen blandet stive drinker med altfor mye sprit. Problemet for undertegnede var at jeg måtte stå opp klokka halv seks om morgenen, noe som førte til at jeg ikke kunne legge meg, i frykt for å kollapse totalt og miste det svinedyre flyet mitt til Oslo.

Jeg gikk derfor over til kaffe en gang midt på natta. Masse kaffe. Masse og sterk kaffe.

Jeg rakk dessverre flyet. Kroppen var helt i ekstremt ulage. The King Kong of festivalfylleangst, kombinert med en nervøsitet kun litervis av svart kaffe kan gi deg, var sannelig en elendig kombo. På toppen av det hele var magen i offside, det knurret og rumlet konstant fra innsiden, og jeg måtte krangle meg til å få bruke toalettet før take off.

Jeg fikk lov av én grunn. Vi ventet på ti passasjerer som var forsinket på grunn av sine enorme mengder med bagasje. Kapteinen snakket om det over anlegget, på sånn irriterende, og litt for lav, svorsk.

På denne tiden hadde flyselskapet Braathens ei ordning som het Braathens «best» og «back», et slags fiffig apartheidsystem, der de som satt fremst i flyet var de som hadde betalt sjukt mye for billettene sine.

Disse var den gang stort sett bare ekstremt rike mennesker som ikke visste hva de skulle bruke pengene sine på, forretningsfolk som fikk betalt reisa av arbeidsgiveren sin, samt en og annen idiot, for eksempel sånne som meg, som dro på impulstur til Kristiansand og trengte å komme seg til Oslo i en fei, og det ikke var billigere billetter å oppdrive.

Jeg satte meg til slutt ved midtgangen, på rad 2, og ventet bare på at denne gjengen hele flyet var forsinket på grunn av skulle pelle seg på plass. Så kom de inn.

Det var Iggy & co. Iggy Pop og hele fuckings hopprennet. Jeg kjente umiddelbart at angsten tok meg. Far selv later til å være i kjempeform. Den lille, ikoniske og svært karakteristiske skikkelsen sleper det ene benet etter seg, flørter med flyvertinnene, skoggerler og ser uforskammet bra ut, der han åler seg inn i flyet og slenger på håret sitt.

De nye tennene hans er litt for hvite og store, men han ser faen meg bra ut. Han har i hvert fall ikke vært på grillfest og drukket sprit og litervis med kaffe. Sist jeg så han, altså for cirka 8-9 timer siden, lå han og ålet seg oppå og prøvde å voldta en forsterker, mens han skrek at hjertet hans var fullt av napalm og at han vil oppsøke alt og deretter ødelegge det.

Nå ser han ut som han du skulle ønske at søsteren din var kjæreste med.

Og nå var han bare verdens cooleste popstjerne. Flyvertinnene var helt fnisete og tullete. Han er en av de få sånne, Iggy. Iggy. Lemmy. Bowie. Cash. Nelson Mandela. De vaskeekte L.E.G.E.N.D.E.N.E. som fremkaller ærefrykt og respekt i mer eller mindre alle leire, og der selv skeptikere blir nervøse og fjollete om de skulle ende opp med å møte dem face to face.

I dag er det bare Iggy som er i live av dem. I 1998 levde alle sammen. Men i 1998 var han også en L.E.G.E.N.D.E på alle mulige måter, og det var et aura-bonanza rundt ham.

Og her kommer faen meg fuckings Iggy inn i det flyet jeg sitter på, og ikke nok med det, han slipper gitaristen i bandet (og det jeg tror er tour-manageren hans) inn før seg, og han skal til å sette seg ved midtgangen, på motsatt side av meg.

Iggy Pop. 70 centimeter unna meg. På flyet. Men før han setter seg, ser han meg. Og jeg sitter der; likbleik, livredd, kaos i magen, full og/eller bakfull, kaffespeeda og nervøs på generell basis. Og så kommer mitt aller største idol inn på flyet og skal til å sette seg rett ved siden av meg.

Og han ser at jeg har ei T-skjorte med bilde av ham på. Jeg kjøpte skjorta i London fem år tidligere. Den gang var det ikke bare å skaffe seg T-skjorter med det man digga. Internett fantes ikke. Dette var sånn folk hadde hvis de hadde vært i verdens største land, Utlandet, så denne skjorta var jeg spesielt stolt av.

Det var til og med noen som hadde kommentert det på Roskilde. Minst to personer, men jeg var stolt åkkesom. Det er et bilde av Iggy fra tidlig syttitall, gult på svart, fra da Iggy spilte i The Stooges, verdens beste band. Han ser helt vill ut på det bildet, spesielt i den varianten jeg har på meg, ei skjorte som er så slitt at den nesten har blitt jord, med flere små huller i.

Over bildet av Iggy står det «I’m Sick of You». «I’m Sick of You» er også tittelen på en halvoffisiell EP med Far, fra tiden mellom det oppløste The Stooges og de lovpriste soloskivene hans, som kom noen år etterpå.

Iggy ser åpenbart bildet av seg selv på brystet mitt, for han begynner å le høylytt, setter pekefingeren sin i brystkassa mi og sier, litt for høyt, synes jeg (jeg er jo livredd fra før)

- Wow, that’s a really nice T-shirt!

Han legger trykk på «really». Situasjonen er helt meta. Dette er som om Donald Duck skulle begynne å prate med deg mens du sitter og leser Donald på utedo på hytta når du er fem år.

Svaret jeg gir Iggy er det da også noe ganske Donald Duck over, for jeg blir så perpleks at jeg begynner å peke på mitt eget skjortebryst, så sier jeg

- Yeah! You know… It’s you!

De tre sekundene med taushet som da oppstår er av det timelange slaget, omregnet i hvor lenge det reelt opplevdes. Her prøver Iggy å bryte isen, så bare fucker jeg det opp, attpåtil ved å avsløre at jeg er en eller annen slags verdensrekordholder i dust.

For liksom å gni det inn begynner jeg attpåtil å stamme, noe som bare tilfører situasjonen ytterligere mengder dust. Så jeg gjentar meg selv, og supplerer.-Yeah, i-i-i-i-i-i-it IS you! F-f-f-f-f-f-f-f-f-rom T-t-t-t-t-the S-s-s-s-s-Stooges! I’m’m’m’m a f-f-f-fan!».

Dette er som å snakke med Batman og Kevin Keegan på en og samme gang. Iggy svarer.

- Do you think I’m sick?!?!

- No! No no no! I love you, Iggy!

Roper jeg, sannsynligvis altfor, altfor høyt, i et forsøk på å berge situasjonen. Jeg gjør jo selvsagt det hele bare enda verre.

-OK, sier Iggy, himler med øynene, for liksom å understreke at jeg ikke skjønte verken hans første eller andre poeng. Jeg er en fan fra helvete. En jævlig dum en attpåtil. Her prøvde han å være cool, og jeg bare trasher hele opplegget.

Turen til Oslo, som kostet så mye penger at jeg ble plassert sammen med Iggy, går ekstremt fort. De som har «Braathens best»-plasser, jeg er jo en av dem, får mat inkludert i prisen, men turen går så fort at det eneste de rekker å servere er en kopp kaffe og noe sånn kjip kjeks pakket inn i plast.

Likevel føles det som en evighet. For der er Iggy, og der er jeg.

Hele jævla turen fra sør til øst tenker jeg på at det må da for faen være mulig å rette opp det helt sanseløst ræva førsteinntrykket, kanskje med å si noe som iallfall ikke er heeeelt dust.

Tenker på alle de talløse bøkene, fanzinene, artiklene, intervjuene jeg har lest. Alle skivene og bootlegene jeg har. Her har jeg mitt livs mulighet. Iggy sitter der, rett ved med side, og jeg har bilde av ham på brystkassen min.

Jeg klarer likevel ikke presse fram et eneste ord. Jeg er hinsides pretensiøs, og totalt fastlåst i egen idioti. Jeg er verdens heldigste og samtidig verdens ulykkeligste.

Les også: «Line up - O - rama! Alle Iggy har spilt konserter med»

Det er som impotens under bryllupsnatta. Eller verre. Der får du muligheten til å rette opp inntrykket senere, om så med Viagra. Ikke her. Dette er og blir den eneste sjansen. Jeg er en nesegrus, sosialt impotent fan.

Når vi lander på Fornebu, er jeg helt fullstendig psykisk utmattet. Iggy og jeg skiller lag. Bandet og han går ut av flyet. Jeg tusler nedbrutt etter. På trygg avstand. For begge. Iggy og bandet skal videre, men han og noen i crewet blir stående og snakke ved bagasjemottaket.

Jeg venter også, på den stinkende bagen fra ei ukers fyll i Danmark. Det er cirka sju meter mellom oss. Faen heller, tenker jeg. Dette var dust, jeg blåste alle sjansers mor. Jeg kunne sagt alt det smarte, og stilt alle de subtile spørsmålene, men endte heller opp som verdens verste fan.

Så jeg moter meg opp, tusler usikkert og langsomt mot Iggy. Jeg tar ham forsiktig på ryggen, helt oppe ved nakken. Nå skal oinadø det elendige inntrykket rettes opp.

Iggy snur seg brått og irritert. Han er bitte liten. Jeg ser ned på ham, hvor feil det enn er, og så skal jeg si noe skikkelig smart, jeg aner bare ikke hva. Inni hodet mitt var det helt klart en enormt god idé, men jeg skjønner at jeg bare er i ferd med å fucke det allerede ødelagte forholdet vårt, i den grad man kan kalle det noe så nobelt, ytterligere opp.

Jeg er ikke så verst i engelsk. Jeg klarer meg bra når jeg snakker engelsk. Men nå går det helt i ball. Iggy ser vekselvis forventningsfullt, og ikke fullt så forventningsfullt, på meg. Så sier han «Yeah?», som i «Nå bør du faen meg si noe smart, din evneveike dust».

Svetten renner. Magen rumler. Jeg kjenner isinger nedover ryggen. Hodet imploderer, kjennes det ut som. Jeg aner ikke hva som skjer oppi toppetasjen. Tydeligvis svært lite. Og det jeg da klarer å lire ut av meg er så håpløst, så dustete, så hardtbankende hjelpeløst og patetisk at det fortsatt hjemsøker meg i søvne og plager meg og troen på meg selv.

-Iggy. Ehh… Iggy Pop. I really admire your works!

Det er dét jeg presterer å si til Iggy, når jeg endelig får muligheten, for andre gang på 40 minutter. «Admire your works». Gud hjelpe meg og ham.

Iggy ser opp på meg. Så legger han høyre hånd på min venstre skulder, og klapper den svakt og overbærende.

-You better relax, KID!

Han mener hvert ord, legger ekstra trykk på det siste.

Jeg ser på Iggy. Så ser jeg ned på brystet mitt, der det som kjent er et bilde av ham, som om bildet på skjorta skal begynne å snakke, ordne opp i situasjonen. Som det ikke gjør. Så ser jeg på ham igjen.

Jeg tipper blikket mitt er familiært for dem som har befatning med kyr. Ku-øyne avdekker en total mangel på intelligens. Det er helt tomt bak kuøyne. Kyr har bare øyne som rene sanseorgan, for ikke å krasje i vegger og trær. Men det er absolutt ingenting bak dem. Ikke noe vett. Ikke noe intelligens. Ingenting.

Jeg føler meg som ei ku der jeg står og stammer og ikke engang klarer å raute et spakt «mø!» foran Iggy. Det blir noen tause sekunder. Så snur Iggy seg bort, mens han rister oppgitt på hodet.

Han prøvde. Tre ganger prøvde han. Men han hadde møtt verdens dummeste fan.

Det er ingen grunn til ønske at man skal få møte sine store idol. Tvert imot. Det er best å la være. Og det er en selv som er hovedgrunnen.

(Teksten er hentet fra «Quart - frihetens øyeblikk», Arvid Skancke-Knutsens bok om Quartfestivalen)

PS: Kjetil Rolness har tatt kontakt og gjort meg oppmerksom på at togturen vi delte ikke hadde noe med Penthouse Playboys å gjøre, da de spilte der i 1997, og ikke i 1998. De satt der derimot i sivilt, han og en kompis som ikke spilte i bandet. Rett skal være rett. Resten stemmer.