I en tid der vi bombarderes med nekrologer som følge av dødsfallene til mange av populærmusikken bærebjelker, er det direkte forfriskende å kauke et «Grattis med dagen!» til en av disse.

Tirsdag rundet han 90 år – grunnleggeren av rock’n’roll. Ikke Elvis, ikke Jerry Lee, ikke Bill Haley, ei heller «vår egen» Arne Bendiksen. De har alle vært viktige entreprenører, men må ta seg en bolle stilt ved siden av den virkelige pioneren og sanne kongen av rock: Chuck Berry.

Hvis du mener herr Berry ikke fortjener plassen på toppen av rockens pyramide, anbefaler jeg deg å ta et søk på den enorme mengden av banebrytende band og artister som har spilt inn låtene hans.

Du må gjerne krangle med meg, men å krangle med blant andre The Beatles, The Rolling Stones, Jimi Hendrix, David Bowie, AC/DC og, ikke minst, Elvis Presley – dét gidder du neppe.

Chuck Berry var ikke bare en musiker på midten av 50-tallets USA. Han var en afroamerikansk musiker, og stilte derfor til start med et enormt handikap sammenlignet med sine hvite kolleger.

Dette var en tid der «race music» fortsatt var et begrep, og svarte musikere ofte var nektet adgang på flere av sine spillesteder på grunn av hudfargen. Bølgene han skapte, blir enda mer imponerende i denne konteksten.

Det hjalp muligens i så måte at hans første radiohit «Maybelline» hadde en country & western-rytme i bunn, selv om Chuck spilte den i tilnærmet dobbel hastighet.

90-åringens betydning for fremveksten av rock, og den medfølgende ungdomskulturen er ubestridt, men han hadde nok enda større betydning for gitaren. Da tenker jeg selvsagt ikke på selve strengefjøla, men bruken av den.

Bo Diddley og Link Wray er vel de eneste som når Chuck til knærne (der hans signaturgitar, en Gibson ES, som regel befant seg). Disse to hadde allikevel nokså marginal kommersiell gjennomslagskraft, sammenlignet med mannen som rev regelboka i filler, og satte en ny standard for amerikansk (og dermed – global) popkultur.

Chuck Berry-låter var noe de aller fleste unge musikere kunne lære seg uten altfor store mengder øving. Han kom på denne måten punkens gjør-det-selv-etos i forkjøpet med drøye to tiår. Den St. Louis-fødte musikeren turnerte faktisk en del uten band.

I stedet valgte han ut et knippe lokale folk på hvert sted, da enhver musiker med respekt for seg selv kunne spille et titalls Chuck Berry-låter. At Chuck var en gnien fyr som ikke var så glad i betale musikere deres rettmessige honorar, koster vi elegant under teppet denne gang.

Faktumet at 90-årsjubilanten har annonsert et kommende studioalbum i løpet av 2017, 38 etter hans forrige («Rock It»), er prov både på mannens standhaftighet og hans fortsatt høye status innen musikkverdenen.

Forventningene mine til en ny plate fra en 90-åring er på linje med forventningene mine til en 60 år gammel høyreback, men man er nødt til å elske staheten som ligger i bunn.

Selv om jeg har hørt «Johnny B. Goode» nok ganger for både dette og det neste livet, skal jeg i kveld sette på noen andre evergreens fra Charles Edward Anderson Berry sin gigantiske og gullkantede katalog.

Blir det sent nok, kan du vedde på at det blir en «duckwalk» over gulvet også.

Gratulerer, Chuck – og Hail! Hail! Rock’n’roll!