I dag blir platecoveret ofte redusert til et frimerke i et av hjørnene av vår foretrukne digitale musikkavspiller. Allikevel bruker mange band og artister fortsatt mye tid og ressurser på sine albumcover. I dag presenterer også Feedback vår «hyllest», i form av artikkelen «Tidenes 10 verste platecover».

Les: Dette er tidenes 10 verste platecover

Platebransjen trues som kjent av utryddelse, og det siste halmstrået er å skryte av at vinylformatet (som de selv aktivt prøvde å utrydde på 90-tallet) opplever salgsvekst. Denne salgsveksten er allikevel nokså minimal, og vinylkundene er – som tidligere – i svært høy grad (som undertegnede): Nerdete, bleike menn mellom tredve og seksti, med samlemani og en tidvis bisarr kjærlighet for fysiske gjenstander.

Det er nok ikke vi som er framtida, for å si det sånn. Allikevel forblir LP-formatet, i kraft av sin størrelse, det ultimate lerretet for denne kvadratiske kunstformen.

Les: Dette er tidenes 10 beste platecover!

På 60-tallet forandret platecoverne seg, og fikk økt status og betydning. Fra å kun bestå av portrettbilde, navn og tittel, ble det plutselig vanlig å pakke inn musikken i popkunst av forskjellig slag. Innpakningen skulle gjerne si noe om innholdet, men helst uten å forklare hva det var.

Gode eksempler på dette finner vi blant annet på Rolling Stones’ «Let It Bleed» og Velvet Underground sin lett gjenkjennelige debut. Plutselig var platecover et statussymbol, og slik har det fortsatt fram til i dag.

Ikke for å bli helt BI-lektor her, men platecover er en av få forhåpentlig effektive måter for nye, relativt ukjente band å promotere musikken sin i 2016. Et visuelt slående cover skiller seg fortsatt ut, selv om størrelsen ikke er direkte ruvende.

Musikkvideoen, som også ble erklært død som følge av MTVs satsing på andre «programmer», har da også fått sin renessanse i nåtidens digitale gjør-det-selv-alder.

Et pent cover øker definitivt plateproduktets tiltrekkingskraft, slik et velpleid ytre har samme effekt blant mennesker. Min opplevelse av god musikk forsterkes av et pent platecover.

Det kan være en berikelse som gir et dypere innblikk i selve musikken, eller et fiffig supplement. Mange av oss som levde på en tid da all musikk ikke lå tilgjengelig til forhåndslytting via strømmetjenester, har attpåtil kjøpt plater utelukkende på grunn av at coveret pirret interessen kraftig.

Musikk er tross alt også en visuell greie. Ellers ville vi jo aldri ha gått på konsert. Hvorfor orker man å lide seg igjennom en time (eller Gud forby – to timer) i et varmt lokale, med dårlig lyd, doven øl og illeluktende mennesker? Jo, fordi man får muligheten til å se bandet.

Selv har jeg attpåtil dekorert veggene i deler av hjemmet mitt med platecover. Ikke fordi jeg er motstander av verken familieportretter eller elger i solnedgang. Grunnen er så enkel at jeg liker å se på dem, og minnene de gir meg om den deilige musikken de er en visuell ambassadør for.

Svaret på spørsmålet i tittelen blir dermed: Jeg trenger platecover. Og jeg er neppe helt alene i å sette pris på dem.