I et intervju med The New Yorker, like før utgivelsen av det som skulle bli hans aller siste album, erklærte Leonard Cohen at han var klar til å dø. Han hadde ordnet opp i sakene sine - beskikket sitt hus, som det heter. «Hvis du, når den tiden kommer, fremdeles er ved dine fulle fem og ikke har alvorlige økonomiske problemer, så har du en mulighet til å beskikke ditt hus. Det er mye smertelindring i det».

Få dager senere, under presentasjonen av albumet i Los Angeles, kom dementiet. «Jeg sa nylig at jeg var klar til å dø, men jeg tror jeg overdrev. Jeg har alltid hatt et hang til egendramatisering. Jeg har tenkt å leve evig.»

Vi som fulgte Leonard Cohen gjennom mange tiår, trakk litt på smilebåndet. Cohen var fremdeles vår mann. Cohen, en ironiens mester, som på få linjer kunne lede oss fra en dagligdags observasjon om menneskelig svakhet til refleksjoner om evigheten og det guddommelige, hadde igjen klart å snu om på teksten.

Da meldingen om at hans død kom sent torsdag kveld, var det noe grunnleggende Cohen-aktig over det også, som om han sto i kulissene med Fedora-hatten på snei og sa – «der ser du, det var enda en bunn i ordene mine.»

Historien om Leonard Cohen inneholder en mengde paradokser. Han var sangeren uten sangstemme. Han var poeten som ble berømt. Han var skjørtejegeren kvinnene elsket. Han var buddhistmunken som fortsatte å definere seg som jøde. Det var i evnen til å holde paradoksene sammen at Cohen viste sitt talent, både som artist og som mann.

Det var poet han skulle bli. Hans første diktsamling, Let Us Compare Mythologies, kom ut allerede i 1956, da han var 22 år gammen. Han fortsatte å gi ut poesi, og skrev også to romaner fram til 1967, da frustrasjonen over manglende økonomisk suksess fikk ham til å gripe til gitaren og tonesette tekstene sine. Dette skulle ikke bli siste gang Cohens økonomiske problemer kom oss til gode.

Etter flere år på Hydra i Hellas (Der han traff Marianne Ihlen), og lengre opphold i Storbritannia og Norge, vendte Cohen nesen mot USA.

Songs of Leonard Cohen kom ut rundt jul i 1967, og fikk raskt kultstatus i både USA og Storbritannia. Flere av Cohens mest kjente sanger kommer herfra, blant annet «Suzanne», «So long, Marianne».

Mellom 1967 og 1979 ga han ut 6 album. Mange av sangene herfra har gått inn i vår kollektive sangbok med sanger «alle» kan. Men det var først på 80-tallet, i en alder der de fleste begynner å hvile seg på fordums storhet, at Leonard Cohen ble verdenskjent langt utenfor den trofaste skaren av fans som satte pris på god visesang.

I 1984 kom Various Positions. Han var da 52, og tok steget bort fra de enkle visearrangementene fra de første platene. Her var det synthesizere, men samtidig mye som virket country-inspirert. Plata ble en stor suksess i Skandinavia, Spania og Portugal, og til en viss grad i Storbritannia.

Det var i etterkant av dette albumet at Cohen på turné i Heggelia Kino spilte sin myteskapende konsert foran 50 halvinteresserte soldater. Ryktet om at Cohen var in i Norge hadde fremdeles ikke nådd Heggelia.

Jennifer Warnes’ album Famous Blue Raincoat var første gang Cohen nådde Billboard-listene i USA. Og dette banet veien for den eventyrlige suksessen Cohens neste album skulle få.

I’m Your Man fra 1988 ga Cohen en plutselig, uventet berømmelse. Her kom det åtte helt nye sanger, sju skrevet av Cohen alene, den åttende bygd på et dikt av García Lorca. Bare i Norge solgte den 130 000 (denne gangen nådde nok ryktet om Cohen fram til Heggelia også). Også i Storbritannia og Canada nådde den bestselgerlistene.

Da Cohen som 60-åring trakk seg tilbake til en munketilværelse i et Zen-kloster nær Los Angeles, lå alt an til at han ville gå over i historie som en visesanger som plutselig ble populær på 80-tallet. Etter fem år som munk begynte han riktignok arbeidet med et nytt album, Ten New Songs, som kom ut i 2001. Men turneene på tidlig 90-tall hadde slitt på. Sceneskrekken og prestasjonsangsten ble døyet med alkohol, og nå var det viktig å holde på den indre roen Cohen hadde funnet gjennom munketilværelsen.

Nok en gang skulle økonomien spille inn og endre planene. I 2004 ble det oppdaget at Kelley Lynch, som hadde vært Cohens manager gjennom 16 år, hadde tømt alle konti. Mellom fem og 8 millioner dollar hadde forsvunnet. Cohen, som da hadde planer om å trekke seg tilbake som artist, satt igjen med kun 150 000 dollar. Cohen måtte komme tilbake, enten han ville eller ikke.

Først kom samarbeidet med Anjani på albumet Dear Heather fra 2004, så kom den merkelige, vidunderlige boka Book og Longing fra 2006, der Cohens dikt og egne illustrasjonen for første gang ble satt sammen. Han startet verdensturneen sin i 2008 – da det ble klart at pengene som var stjålet var gått tapt for alltid, og han holdt det gående med korte opphold fram til 2013.

For oss som fikk sett han noen ganger i løpet av de siste årene på turné, var det alltid bemerkelsesverdig hvor intimt det føltes, hvor ydmyk og selvironisk han var. Ingen kunne gjettet at han sto på scenen fordi han trengte penger. Vi opplevde det som ekte, unikt og inspirert.

Og inspirert var det. For de som måtte ha vært i tvil, var de siste tre albumene, utgitt i 2012, 2014 og nå kun for tre uker siden, bevis nok på at dette var en mann som fremdeles hadde noe å si, som slett ikke var i ferd med å slukne.

Tekstene på de siste tre platene ble om mulig enda mer melankolske, men samtidig fylt med galgenhumor. Stemmen ble også dypere, hesere og fikk mindre spenn. Men midt i det hele ble ordene enda tydeligere. For oss som har lest diktene hans, føltes det som han var kommet hjem til poesien igjen.

You Want it Darker kom ut for tre uker siden til strålende kritikker. Den er spilt inn i den synagogen Cohen vokste opp i, i Montreal. Cohens sønn, Adam, produserte albumet, og mens Cohen hvisker fram tekstene sine, er det synagogekoret som gir det musikalske løftet Cohen trenger. Jeg hørte gjennom første gang og tenkte at dette er en retur til røttene, til familien. Det er dette han mener med at han har beskikket sitt hus.

You Want It Darker er mørk. Det er skygger av døden i hver krok, enten det kjærligheten, seksualiteten, troen eller kroppen som dør. Det er mange lag her. Og jeg tenker at Leonard kanskje ville minne oss om hva han handler om. At vi må se på ordene, at ordene betyr noe. Kanskje det var ment som et sleivspark til alle de som har misforstått og tror at Hallelujah er en feelgood-låt.

So long, Leonard. Vi kommer til å savne deg.