Gladsaken besto av at vinylsalget for første gang i historien passerte MP3-salget i Storbritannia. I Norge viser tallene den samme utviklingen.

La meg begynne med å nevne at historien er ganske gammel, sammenlignet med det digitale salget av musikk – og mange virker å mangle perspektiver i sin optimistiske vinylrus. For dem som håper at vinylformatet på noen som helst måte skal redde platebransjen, kan det lønne seg å puste med magen.

I 2015 ble det solgt vinylplater for 25,1 millioner pund (hvorav Adeles «25» alene har en svært høy prosentandel) i Storbritannia, ifølge The Independent.

Det høres kanskje imponerende ut, men la oss ta en liten sammenligning: Oasis’ «Morning Glory»-album hadde siden utgivelsen i 1995 til 2015 ifølge Official Charts Company solgt 4,6 millioner (hovedsakelig) fysiske eksemplarer – i Storbritannia. Ganger man dette salget med en kunstig lav snittpris på 12 pund, får vi 55,2 millioner pund. En utgivelse har altså alene solgt godt over dobbelt så mye på tyve år (en periode hvor både CD-en og LP-en «døde»), som det totale vinylsalget i fjor.

Hvis vinyl er artistenes «nye olje», er det rart at dette ikke speiles i markedet. Monopol-kjeden Platekompaniet legger ned sine avdelinger i øst og vest, og mange av landets større byer står nå uten butikker som selger musikk trykket på fysiske formater.

Jeg håper selvfølgelig at vinylsalget fortsetter å øke. Formatet har en høyst reell emosjonell verdi hos mange artister og deler av deres publikum, men kunnskap og erfaring tilsier at en svært lav prosentandel av artistene tjener noe som helst på sitt salg av dette formatet.

Noen motstander av ros og velfortjente klapp på skuldra, er jeg heller ikke. I Tromsø er vi heldige, som har en ypperlig platebutikk i form av Backbeat. Og Musikk-Norge ville ha vært betraktelig fattigere, i en verden uten ildsjelene som driver Tiger og Big Dipper i hovedstaden.

I årevis sto jeg selv bak disk, og solgte vinyl i både syv-, ti- og tolvtommers størrelse. Dette attpåtil i en tidsepoke der dette formatet var erklært død av platebransjen, og det kun var undergrunnsselskaper som opererte i rock og elektronika-sjangrene som distribuerte disse runde plastdingsene. Jeg vet at det er tilnærmet umulig å drifte en platebutikk uten en svært raus andel av idealisme i bunn.

At gamle slubberter som meg: De som aldri forlot vinylformatet selv i CD-ens glanstid, i dag ofte omtales som «hipstere», fordi man spiller LP-er og sjutommere som DJs på diverse vannhull, er vel nok en pekepinn på at vinyl overhodet ikke har blitt tatt tilbake inn i varmen hos «folk flest».

Streaming er fremtida, i alle fall fram til noen finner en enda enklere og billigere måte å spille av musikk på. Oss nørds som elsker vinyl kommer uansett til å sverge til platespilleren, men la oss unngå å late som om dette noen gang kommer til å bli noe annet enn hva det er: En nisjegreie.