I all vår motløshet, får vi klamre oss til det eneste håpet som gjenstår, foran fire år der denne stormannsgale karen får herje vilt: Hans presidentperiode kan forhåpentlig gi grobunn for mye god musikk!

Selv om klodens eksistens vil henge i en tynnere tråd enn en snøball i badstua, kan vi kanskje trøste oss selv med noen gode låter? Rent historisk sett, har selvfølgelig ikke elendighet, fattigdom og desperat nød gitt gode vekstvilkår for noe som helst– bortsett fra mye svært god og nyskapende musikk.

Bluesmusikken ble ikke skapt og fremført av sorgløse smørbukker, i tider der honningen fløt. Dette sjangermessige fundamentet for moderne populærmusikk blomstret i en periode omtalt som «The Great Depression», da alkohol var forbudt og husholdsningsøkonomien i sin helhet kunne plasseres under madrassen til en maur.

Funken fra 60- og 70-tallet ble ikke akkurat båret fram ved hjelp av statlig økonomisk støtte, eller massive heiarop fra radio- og TV-stasjonene, og andre deler av pressen. Funkens mest livskraftige arvtaker, hip hop, poppet ikke opp i en periode hvor afroamerikanere ble båret rundt på gullstol, og fikk sin stemme hørt og respektert blant den hvite majoriteten.

Rockens siste innovative periode, punkrocken, var også et biprodukt av bad times – som det heter på godt amerikansk. I Storbritannia arvet Maggie Thatcher et salig rot. Hennes løsning var å kjempe med nebb og klør, for å pulverisere både håpet og arbeidsplassene til store deler av befolkningen. I Ronald Reagans USA økte klasseskillene og antall hjemløse, mens frykten for at den kalde krigen skulle eksplodere på ordentlig, og dermed utslette alt liv på jord, var høyst reell for svært mange.

Da var det selvsagt godt å slippe seg løs, og åpne ventilen, til toner av ubestridte kvalitetsorkestre som The Clash, Dead Kennedys og Black Flag. Eventuelt James Browns «Say It Loud – I’m Black and I’m Proud», eller N.W.A.s «Fuck tha Police».

Alle punkband var selvfølgelig ikke politiske, og alle rappere hadde da heller ikke noen mastergrad i statsvitenskap. Heldigvis – se bare for deg den endeløse strømmen av dølle kronikker! Men de delte alle en misnøye med tingenes tilstand, som ikke skal undervurderes.

Håpet om at gode ting kan skje, og at kulturen kan blomstre – også under det antatte vanstyret til Don Adolf Trumpolini – må derfor ikke forlate oss, brødre og søstre! Ett halmstrå er, som kjent, bedre enn ti på taket.

Så, idét vi stålsetter oss for fire år med semi-apokalyptiske tendenser, er det bare å si som Ramones: Hey Ho – Let’s Go!