Lørdagens to prisutdelinger var preget av tabber, men én tabbe stjal definitivt showet.

Som mange har fått med seg, satt den respekterte musikeren og produsenten Emil Nikolaisen i årets juryer for kategoriene metal og rock. Nikolaisen ble fjernet fra indie-juryen, da hans søster var blant de nominerte, men fikk være med å stemme fram bandet Okkultokrati til årets metal-Spellemenn – på tross av at han selv hadde produsert og medvirket på deres 2016-album «Raspberry Dawn».

Dette etter at Nikolaisen hadde bedt Spellemann vurdere hans habilitet, som han selv sier i intervju med Dagbladet mandag. Konfrontert med hans utsagn, uttalte Spellemanns styreleder Marthe Thorsby at Nikolaisen «ikke hadde en nærmere yrkesmessig relasjon til disse (Okkultokrati, journ.anm.) enn til andre innen miljøet».

At Thorsby og resten av Spellemannorganisasjonen ikke fikk med seg at Nikolaisen sto på scenen sammen med bandet under Øyafestivalen i 2013, får man vel bare godta.

At bandet selv takket Nikolaisen for hans produsentjobb på plata, da de mottok prisen lørdag – i tillegg til at han er kreditert på platecoveret – setter allikevel Thorsbys utsagn i et svært dårlig lys. Spellemann følger åpenbart dårlig med på hva som skjer i «miljøet».

Dette slurvet fra Spellemanns side, kan neppe føles særlig godt for metalkategoriens «tapere»: Abbath, Nag og Sarke. Ei heller vinnerne. Personlig ville jeg valgt samme vinner fra dette usedvanlig sterke finaleheatet, men det er ikke poenget her.

Okkultokrati vil for svært mange forbli bandet som vant Spellemannprisen på grunn av at deres produsent og medgitarist, utrolig nok, satt i juryen. Denne Spellemannharpa vil alltid lukte fishy.

At Spellemann-organisasjonen bør si fra seg ansvaret for sammensetningen av fremtidige juryer, er åpenbar, da de har avslørt seg selv som inkompetente. Dette bør gjøres pronto, av respekt for:

1) Artistene – som lar sine åndsverk vurderes i dette bingo-formatet.

2) Plateselskapene – som betaler penger for å melde på sine album, i håp om litt ekstra PR til sine produkter.

3) Jurymedlemmene selv – som etter at navnene deres er offentliggjorte, nok ønsker å beholde en viss troverdighet i musikkbransjen.

4) Det norske publikum – som bruker tida si på, og dermed besørger livsgrunnlaget for, denne prisutdelinga.

Spellemann ønsker å spare penger. Neste år anbefaler jeg å spare inn litt på sjampis- og konfettibudsjettet, og heller øke ressursbruken på juryene.