De texanske innovatørene The 13th Floor Elevators, med Roky Erickson i front, hadde riktig nok tjuvstartet på psykedelia-trenden året tidligere, med sitt debutalbum «The Psychedelic Sounds of ...». The Seeds, The Byrds, The Beatles og Kim Fowley hadde også allerede flørtet med både psykedeliske toner og stimuli.

1967 var allikevel året syrerocken virkelig tok over, og fleinsoppdietten ble populær blant unge, søkende sjeler. Ubestridte klassikere som debutplatene til The Velvet Underground, The Doors, The Electric Prunes og Pink Floyd kom alle ut dette året. Og ikke minst «Forever Changes» av Love. Senere skulle psykedeliaen også vise seg å bli en viktig del av afroamerikansk soul og funk.

Hvorfor resonnerer beskrivelsen psykedelia, et ord de aller fleste vil slite med å forklare betydningen av, så godt – et halvt århundre senere? Hvorfor er dette ofte doprelaterte substantivet i det hele tatt et plussord?

Herrens og musikkens veier er som kjent uransakelige, men jeg velger å tro at vi forbinder fenomenet med mengdene av svært slitesterk musikk. Selv om musikalske trender i senere tiår har blitt synonymt med (ut)datert musikk, så snart bølgen har lagt seg, er ikke dette tilfellet for syrerocken.

Selv om hippieæraen (heldigvis) viste seg å være kortlevd, holder mye av den fargerike rock- og popmusikken som i starten utgjorde lydsporet til denne orgien av rus, sex og ahem ... politikk, seg svært godt i dag. «Tie Dye»-looken not so much.

Man kan selvfølgelig også hoste opp en rekke blemmer. Kroneksempelet forblir da The Rolling Stones skulle kaste seg på den nye bølgen, med det svært flaue resultatet døpt «Their Satanic Majesties Request». Mick og Keef var nok alltid mer kjøtt-og-potet-mennesker (eller sprit-og-heroin-mennesker, for den saks skyld).

I dag brukes «psykedelisk» ofte i beskrivelsen av nye utgivelser innenfor rock, pop og såkalt indie. Beskrivelsen brukes attpåtil ofte nokså treffsikkert om alt fra metal til elektronika.

Flere personlige favoritter som Spacemen 3, The Black Angels og Uncle Acid & the Deadbeats er direkte eller delvise resultater av musikken fra 1967.

Det er også svært vanskelig å se for seg at nye, bejublede artister som Tame Impala, Dungen og Flaming Lips kunne ha eksistert, uten at en gjeng amerikanske surrehuer hadde eksperimentert med både ditt og datt et halvt århundre tilbake.

Så lenge leve psykedeliaen! Uansett hvordan du velger å definere den.