Som låtskriver og gitarist på samtlige av Madrugadas skiver er det høyst fortjent også. De beste platene til Madrugada er lett noe av det beste som er meislet ut av rock her på berget.
Mens vokalist Sivert Høyem smått begynte å pusle med soloplater på si, hadde også Robert egne planer. Jeg husker godt da han sendte meg de første demoene med sitt nye band My Midnight Creeps.
På dette tidspunktet var det ingen som ville gi det ut, og i en os av sprit og masse sigaretter ble vi enige om at undertegnede skulle ta ansvar og få låtene gitt ut på ei skive.
Dette ble også gjort, og i 2005 kom den beinharde og nokså kantete debuten ut, med et kaotisk collage-cover lagd av en kompis av ham. Robert var – med rette – fryktelig stolt av det nye bandet sitt.
My Midnight Creeps var betydelig hardere og kvassere enn Madrugada. De var også mer bluesbasert, Stones-inspirert og med den ene foten solid plantet ned i møkkete sekstitallsgarasje.
Som vokalist manglet Robert det enorme registeret og prakten i stemmen til Sivert Høyem, men han hadde denne enestående egenskapen til å gi faen når han sang, der han heller gønna på det remmer og tøy kunne holde, med hjertet utpå drakta, og sang de ofte dypt misantropiske tekstene sine med en innlevelse og lidenskap som var enormt smittende.
Dette var ikke noe kødd, det var ikke noe lurvete sideprosjekt. Dette var et skikkelig band, og han mente det på ramme alvor. To år etterpå var de klar med oppfølgeren, og den sinte katta han slapp ut av sekken på debuten var nå blitt til en rasende og fullt utvokst tiger.
«Histamin» var et sjokk. Plata er så velspilt, så massivt produsert, så brutal og catchy, og så genuint levert at det nesten er vondt å høre på den, selv 10 år etterpå.
Låtene er uhyre sterke, og vokalisten Robert Burås, og hele det suverene bandet, slår her ut i full blomst. Robert hulker, spytter, freser og vræler ut hver linje så brutalt og nådeløst at ord blir fattige.
Heldigvis var det også et ordentlig plateselskap som ga ut herlighetene denne gang.
Jeg kunne skrevet side opp og ned om hele bandet, men jeg tror hvert enkelt medlem er mer enn dus med at jeg lar denne teksten alene handle om Robert.
«Histamin» er ikke ei bra rock’n’roll-plate. Det er heller ei av de aller beste platene som er festet til riller i dette landet. Og det er ei av de beste og mest hudløse breakup-platene jeg til dags dato har hørt, uansett nasjon.
Tekstene er vrengt ut av et sønderrevet hjerte, og han synger med en intensitet og så mye overbevisning få andre hamler opp med.
I denne sammenhengen skal jeg unnlate å nevne enkeltspor, men plata er helt uten svake øyeblikk, og ei av de mest soleklare terningkast 6-platene norsk rock har fostret.
Søndag er det 10 år siden «Histamin» kom ut. Dét er det sannelig all mulig grunn til å feire. Akkurat som det er all grunn til å kjenne på fortvilelsen av at det aldri skulle bli mer.
Dette kommer jeg tilbake med i en egen tekst senere i år.
Robert Burås, altså. Rest in peace, big man.
