Musikkommentaren:

Ja, han er rockens største. Så det, så!

I dag fyller rockens nummer én 70 år! Og han er langt fra død.
Iggy Pop, her avbildet som frontmann i The Stooges i 1970, gir en leksjon i håndtering av publikum. Foto: Ukjent

Iggy Pop, her avbildet som frontmann i The Stooges i 1970, gir en leksjon i håndtering av publikum. Foto: Ukjent

Senest i forrige uke slapp James Newell Osterberg, Jr alias Iggy Pop en ny låt: En selvkomponert blues, gitt ut eksklusivt via et lite, uavhengig magasin. Selve låten er ingen hjørnestein i rockhistorien, men er nok et eksempel på fyrens uortodokse metoder og frigjorte holdning.

Hans betydning for rocken , fra 1969 til i dag, nevnes ofte – men overvurderes aldri.

Det er ikke uten grunn, at unge band og artister nevner The Stooges som en viktig inspirasjonskilde hver bidige uke. Musikken til Michigan-bandet har ikke bare tålt tidens tann; den står seg fortsatt som den beste rockmusikken som eksisterer på riller og lydfiler i 2017. Bandets tre album, pluss Pop/Williamson-klassikeren «Kill City», samt en mengde obskure opptak, er våre beste eksempler på kraften denne primale musikkformen kan ha.

The Stooges er rock’n’roll i dens villeste og mest potente tilstand, og jeg påstår mer enn gjerne at deres musikk aldri vil overgås av noen. For mange av oss, kaster denne musikken sinnet og kroppen inn i en sterk og euforisk rustilstand.

I skrivende stund, har jeg gitt opp å prøve å lytte til låten «Johanna» samtidig som jeg prøver å få denne kommentaren skrevet. Musikken gir meg automatisk 150 i puls, og gjør det umulig å multitaske – selv på det laveste nivå.

Les også: Iggy Pops 10 beste skiver

Og hvis du ikke kan feel it , skal jeg på ingen måte rakke ned på dine manglende antenner og/eller sjelsevner. Da synes jeg oppriktig og helhjertet synd på deg.

Det har nemlig i senere tid poppet opp en del knehøner som betviler Iggys musikalske betydning. Dette tror jeg skyldes at de aldri klarte å tyde invitasjonen, eller dukket opp på festen så sent at de andre deltakerne allerede opplevde et nivå av musikalsk velvære, som førte til misunnelse. 

Iggy holdt hjulene i gang i nesten tredve år før denne musikken – som i sin samtid ble ignorert og ofte latterliggjort – ble elevert fra kultstatus, og fikk noen honnør av betydning.

Ramones' nydelige forklaring på hvorfor de endte opp som et band – ja, i utgangspunktet bare som venner – var at de var de eneste menneskene i New York-bydelen Queens som likte The Stooges. Dette bildet sier svært mye om hvor kraftig musikken til herr Pop og hans lagkamerater traff/treffer folk, og bollesveispunkernes historie er langt fra unik.  

Også i sin lange og innholdsrike solokarriere, har Iggy hostet opp en rekke gullkorn – selv om det har oppstått enkelte blemmer. Her vil jeg hevde at et innholdsrikt rulleblad alltid er mer interessant, enn en trygg og plettfri reise. Hans konsertopptredener har, gjennom hele karrieren, vært makeløse.

Elvis, via Lennon og Richards, til Ramones: Dere får ha meg unnskyldt. Iggy Pop er rockens numero uno. Gratulerer med dagen, dude!

Les også: «Da Egon møtte Iggy Pop og ble ei ku»


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.