Og det er kanskje på tide å begynne å kalle ham noe annet enn «riksklysa».

Christer Falck gjør det bedre å være musikkinteressert i Norge. Gjennom snart tredve år har han fått utrettet og lagt bak seg mer arbeid enn det en armada av folk – som aldri legger seg – ville krevd evig liv for å kunne hamle opp med.

Han har gitt ut bøker, CD-er, LP-er og samlerbokser i alle formater og varianter, og han arrangerer konserter og hyllester i et heseblesende tempo som knapt er til å fatte. Rock, jazz, hip hop, pop, EDM, alvor, tull eller tøys. Christer har jobbet med alt.

Bøker med masse bidragsytere, hyllestkonserter med ellevill koordinering av musikere, TV-produksjoner og hva det måtte være. Christer får det gjort.

Jeg kjenner ingen i dette landet med større gjennomføringskraft og evner til å få materialisert sine (ofte ubegripelig omfattende) prosjekt enn Christer.

Der andre nøyer seg med å være kreativ og tilstrekkelig praktisk til å lage seg en jobb av det, er Christer en som meier ned alt av hindringer, som overtaler maktpersoner, som åpner dører og trykker på knapper i et slik tempo, og med en iver, som er så brutal og voldsom at ingen på veien klarer å stoppe ham.

* Bok og hyllestkonsert – med hundrevis av involverte folk – til Leonard Cohen? Christer får det gjort.

* En 12-LP-boks med snaut 140 tolkede låter – av like mange forskjellige navn – av Raga Rockers-låter, med påfølgende konsert på Rockefeller, der over trevde band spiller Raga-låter? Christer får det gjort.

* En jubileumsboks av Bendik Hofseth-plata «IX» – med masse uutgitt materiale, samt innspilte coverlåter, der ukjente duoer som Morten Harket & Håkon Kornstad, Jarle Bernhoft & Friko, Martin Halla & Nils Petter Molvær osv., med dertil hørende fremføring på Kongsberg Jazzfestival? Christer får det gjort.

* En femdobbel boks – med 81 forskjellige norske artister som covrer Prince? Ei 472-siders bok – på norsk – om Prince? En TV-produsert hyllestkonsert til Prince? Christer får det gjort.

Eksemplene er tresifrede. Han har gitt ut flere hundre utgivelser med andre artister, flere av dem belønnet med Spellemannpriser og voldsomme anmeldelser.

Det ville krevd bindsterke verk for å kunne skrive ned alt Christer Falck har gjort i musikkens navn.

Noen snakker om alt de skal gjøre den dagen de får tid. Andre bare gjennomfører det. Christer tilhører siste kategori, og han er lokomotivet på ekspresstoget alle de andre såvidt klarer å henge dinglende etter.

Og det kuleste av alt: Jeg har alltid inntrykk av at han gjør det han driver med, bare for at han har lyst. Fordi han elsker musikk, og fordi han gjør alt med hensikt, men der det å bli likt, få aksept eller bli beundret er det aller siste han bryr seg om. Det er slike folk jeg beundrer.

Derfor har han blitt mislikt og forhatt av mange også. Fordi han provoserer og irriterer, og elsker å lage faenskap hvis sjansen byr seg. Ikke minst med media på slep, som han ofte utnytter skamløst og kynisk, med fullt overlegg, mens han ler hele veien til formålet.

Men i bunnen ligger det alltid en barnslig glede over å skape noe, en dyp kjærlighet til musikk, og som oftest med helt andre personer i tankene enn seg selv.

Da han drev den svært anerkjente og velrenommerte platesjappa Bennis Musikk i Oslo, tok jeg i sin tid kontakt med ham. Jeg drev butikk selv her i Tromsø, og var litt misfornøyd med noen av kontaktene jeg hadde i USA, for importvarer.

Christer var mer erfaren, kjente flere og hadde et større nettverk. Ikke minst hadde han en høy status innen hip hop-miljøet, noe jeg definitivt manglet.

Christer svarte pronto, inviterte meg inn i sjappa og ga meg kataloger, fax- og telefonnumre, svarte blidt og overbærende på dumme spørsmål, og var generelt ekstremt imøtekommende, snill og hjelpsom. Dette er en oppfatning av ham jeg ikke er alene om.

Symptomatisk nok sendte jeg ham ei melding forrige onsdag og spurte om han kunne tenke seg å skrive en anmeldelse av den nye Prince-skiva for Feedback, som skulle komme på fredagen. Altfor sent ute å spørre om noe slikt, selvsagt.

Ingen her på huset har nemlig noe lyst til å skrive om Prince, hvis Christer er alternativet. Svaret kom kjapt. «Er i øvingshotellet med 40 gjester i ti timer i dag, torsdag og fredag».

Eller «Nei», som han også kunne svart. «Den er grei. jeg trodde du var Prince-fan, jeg», svarte jeg plumpt og spydig.

Natt til torsdag tikket det likevel inn en velskreven og poengtert anmeldelse. Han klarte ikke la være. Det var, tross alt, hans største helt det handlet om. Da skulle han faen meg levere.

Sånn er han. En tilsynelatende ustoppelig og oppofrende fyr, som synes begrensninger er kjedelige, og som dytter inn massiv energi i rommet han til enhver tid befinner seg i.

At han er halvgal og moralsk fordømmende rusfri er jeg bare glad for. Jeg hadde rett og slett ikke orket en full eller rusa Christer Falck. Og jeg synes tanken er skremmende. Selv Christer Falck + kaffe er en kombinasjon jeg blir svett av å tenke på.

Så hill deg, Christer. Du gjør Norge til et artigere land å leve i, og det er utrolig mange der ute som står i dyp takknemlighetsgjeld til deg.

På tilrøvet vegne av dem alle sammen takker jeg deg derfor så mye for det du gjør og har gjort for musikken.

Så får du heller bare bli flau og litt brydd for en stakket stund. Jeg håper nesten det, for det er litt digg å dvele ved tanken at selv du ikke har kontroll over alt, til enhver tid. Bare nesten.