Ikke Marcus og Martinus sitt opphav, riktig nok – men foreldrene til deres unge fans. Dette fikk NRK P3s musikkritiker Marit Johansen oppleve, som følge av sin terningkast én-anmeldelse forrige uke.

At mange norske foreldre med bekymret og harmdirrende røst – i kommentarfeltet og i private tråder på sosiale medier – mener at kritikeren driver med «trakassering» og «mobbing» av landets største popstjerner, er bekymringsverdig. Slike karakteristikker bør brukes med langt større omhu. At foreldre velger å bruke usmakelige karakteristikker av en kritiker på bakgrunn av en musikkanmeldelse, er heller ikke uproblematisk.

Den skrikende mangelen på unge meningsbærere av begge kjønn i våre tradisjonelle medier, hjelpes ikke av slike usaklige og respektløse overhøvlinger i sosiale medier.

Barna og ungdommene som utgjør Marcus & Martinus primære fanskare har ikke reagert like kraftig, hyppig eller indignert som foreldre-lynsjemobben. Dette er et tankekors. Jeg setter pengene på at unge besitter mer nettvett enn foreldregenerasjonen, og dermed i større grad avstår fra å slenge dritt om folk de ikke kjenner – i sosiale mediers fulle offentlighet.

Marcus & Martinus står på toppen av den kulturelle næringskjeden i Norge. De har selv, sammen med sine foreldre, jobbet aktivt for å komme seg opp i denne posisjonen – noe jeg for øvrig applauderer. Men man kan ikke operere i rampelyset, og samtidig være hevet over all kritikk. Og disse tvillingene er ikke «bare barn», som noen hevder.

De har aktivt søkt seg mot et liv som er fundamentalt annerledes enn hverdagen til andre norske barn og ungdommer, og burde være innforstått med et arbeidsmessig prestasjonspress selv svært få voksne opplever i løpet av sitt yrkesliv. De har allerede høstet berømmelsens frukter, både i form av økonomisk suksess og kunstnerisk anerkjennelse.

Eller kjenner du noen andre 15-åringer som har «Årets Spellemann»-trofeet på peishylla, og et tusentalls antall beilere bankende på døra? Få, om noen, har blitt mindre hemmet av janteloven i sin ferd oppover hitlistene, enn disse to.

Jeg har heller ikke registrert at managementet eller plateselskapet til Marcus & Martinus har reagert negativt på denne omtalen. Dette er nok fordi duoens profesjonelle apparat er rutinerte nok til å forstå at markedsverdien av en anmeldelse med terningkast én som resultat, er langt større enn både middelmådig og helt grei kritikk. Den siste ukas oppmerksomhet bekrefter dette faktumet.

«Vi bryr oss ikke om kritikken. Musikken vår er ikke for alle», svarte brødrene når de ble konfrontert med den svake kritikken i en Se og Hør-video i helga. Dette viser at Marcus & Martinus forstår sin egen posisjon: Det viktige er hva fansen synes om musikken deres, og disse unge menneskene lar seg i svært liten grad påvirke av hva «voksenkritikere» mener.

Denne terningkast én-harmen fra foreldre fremstår som et smått desperat forsvar av deres egne barns smak, og dermed seg selv – i frykt for å havne i den kulturelle skammekroken. Hele greia stinker av narsissisme.

Mitt eldste barn ønsker av og til å lytte til Marcus & Martinus, som selvfølgelig er helt greit. Jeg føler allikevel ikke noe behov for å verken forsvare eller hylle hans musikalske preferanser, og har i alle fall ikke noe behov for å reise knyttneven mot kritikere, om de skulle hevde at Marcus & Martinus – eller andre kulturelle fenomener mine barn finner underholdende – er rent vås.

Så, kjære norske foreldre: Slutt å forsvare Marcus & Martinus mot voksenverdens «onde krefter». De trenger ikke deres hjelp, uansett hvor gode motiver dere måtte hevde å ha. Og midt i denne stadig mer omtalte tidsklemma: Har dere ikke bedre ting å bruke tida på, enn trolling på nettet? Da fremstår dere i tillegg som langt dårligere rollemodeller, enn mer eller mindre saklige kulturkritikere gjør.