En svært begavet og plaget mann

Elliot Smiths mesterverk er 20 år.
1 / 1

Det er alskens albumjubileer for tiden. Denne uka var Radiohead i kongeriket, og deres 20-årsjubilant «OK Computer» har vært behørig omtalt overalt, ikke minst i herværende avis. Med rette.

Når det gjelder album gitt ut i 1997, er det likevel et helt annet jeg vil trekke frem som tidløst, briljant, og som jeg vet at jeg kommer til å høre på livet ut. Vi må snakke om Elliot Smith og hans «Either/Or». Gud hjelpe alle som liker musikk, så bra den er, og så bra han var.

Da skiva i sin tid kom ut, var jeg helt vilt fan av Smith. Forløperen, den selvtitulerte andreskiva (1995) hadde overrumplet meg fullstendig, og i mellomtiden hadde han sluppet ei glitrende (og fryktelig forbigått og bortglemt) plate med sitt band Heatmiser.

Jeg var betatt, slik man blir av musikk man elsker, og man selv er i midten av tjueårene (er lettet over at det er over, og savner det litt på samme tid). Nå kom den vanskelige tredjeskiva, og plutselig satt alt som det skulle.

Det forsiktige, nesten kokett hviskende som hadde preget forløperen (og som gjør den litt endimensjonal i lengden) var nå korrigert med forsiktig perkusjon, keyboard, bass og strømgitar, som gjordet soundet fyldigere og større, men uten å kødde til signaturen og særegenheten, nemlig hans høyst spesielle vokal og hans glitrende gitarteknikk. Elliot Smith har alltid vært en underkjent gitarist i mine ører.

Han var ingen glad og fornøyd mann, Elliot. Tekstene er preget av angst, menneskeforakt, sosial mistilpassethet og knuste illusjoner på både egne vegne, relasjoner og det amerikanske samfunnet og verden for øvrig. Intenst uten å brøle. Lavmælt uten å sutre.

Som et paradoks med blokkbokstaver skulle da også denne skiva gi ham en kommersiell dytt, ved nettopp å bli innlemmet i det glamorøse Hollywood-selskapet, da flere av låtene fra skiva ble inkludert i filmen «Good Will Hunting», som han attpåtil fikk en Oscar-nominasjon for.

Hans opptreden under Oscar-festen, skvist mellom Céline Dion og hvem det nå var, og introdusert av Madonna, er et ganske kleint skue, da en dresskledd og synlig ubekvem Smith står på scenen og pliktskyldig leverer, selvsagt som følge av en enorm markedsverdi.

Og det var selvsagt lurt kommersielt, selv om det nok også ga mye næring til selvforakten for denne sky og lite glamorøse mannen. Han fikk i hvert fall kontrakt med stort selskap og tjente bra med penger på det, penger han fortjente hver cent av.

De påfølgende platene var også gode, men han ble aldri bedre enn denne tredjeplata i 1997. Men her er han på topp. Det er ikke country, ikke blues, ikke visesang, men svært sørgmodig og emosjonelt tung musikk, der hans musikalske inspirasjoner synes å være vel så mye fra popband som Big Star og The Beatles, som mer opplagte Townes Van Zandt eller Hank Williams.

Ikke mange andre som har drevet med de greiene, og derfor høres han fortsatt like unik ut. Dessverre døde Elliot Smith i 2003, bare 34 år gammel, ved å kjøre en kniv to ganger i eget hjerte. Så ufattelig brutalt, så uendelig trist og så altfor, altfor tidlig.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.