Mindre enn ett år etter at Apple Music «foreslo» å øke det stakkarslige lommerusket musikkens opphavspersoner fikk via strømmetjenestene, har teknologiselskapet snudd. Nå ønsker de derimot, med et eplekjekt glis, å betale mindre enn tidligere til låtskrivere og plateselskaper.

Apple-konglomeratet var sjeldent blåøyde, da de innbilte seg at «folk flest» ville betale en ekstra brøkdel av et øre for å strømme musikk. Deres manglende innsikt i den økende grådigheten blant forbrukerne kan man unnskylde. At folk regelrett kaster penger etter oppgraderte modeller av all mulig slags masseprodusert plastdritt, kan være forvirrende.

Betalingsviljen, respekten og forståelsen for arbeidet som ligger bak et åndsverk, blir stadig mindre. Da sikter jeg ikke kun til Apple, eller deres konkurrenter innen musikkstrømming – men hovedsakelig oss musikkforbrukere. Det er vår manglende aksept for å betale folk for sitt arbeid, som er bakgrunnen for slavekontraktene som inngås i musikkbransjen anno 2017.

Prøv å argumentere for at arbeidstakerne i hvilken som helst annen bransje skal arbeide tilnærmet gratis for tjenestene du bruker, og du vil øyeblikkelig fremstå som en gjerrig og virkelighetsfjern idiot. Dette er allikevel den blakke virkeligheten for brorparten av rettighetshaverne innen musikkbransjen.

Musikken har emosjonell, fysisk og ofte nostalgisk verdi for dens brukere. Allikevel krever lytterne, i praksis, at menneskene som har skapt musikken ikke skal kompenseres for jobben – etter at man har brukt den til trening, kos, avslapning og hva vi ellers fyller vår privilegerte hverdag med. Dette er en trist utvikling, og tiden vil vise hvor bærekraftig denne «gratismodellen» er for kvaliteten på selve musikken som skapes.

I min oppvekst, som riktignok var før det eksisterte teknologi som muliggjorde dagens sørgelige situasjon, kalte vi empatiløse, apatiske gjerrigknarker for «møkkafolk». I dag kunne man kalt dem «musikklyttere».

Hvis man pruter på en månedspris som inkluderer store deler av all verdens innspilte musikk for en drøy hundrings i måneden (for hele familien), er man mer enn en gratispassasjer. Da er man personen som forlanger gratis inngang på festen, og at verten spanderer mat og drikke i tillegg. Underholdningen er jo uansett alltid gratis!

Folks betalingsvilje for en rekke andre produkter og tjenester er større enn noensinne. Vi er jo ikke fattige, og vi besøker festivaler i større mengder ennn tidligere. Der betaler vi gladelig for en falafel med trøffelsmak, eller omelett fra frittgående vaktler, til en kilopris høyere enn kokain. Vi betaler gladelig to tusen kroner for selve festivalpasset, men to hundre kroner for en plate med en av artistene som spiller – det er helt uaktuelt.

Den teknologiske utviklingen har i flere tiår blitt brukt som unnskyldning for den økonomisk svekkelsen av dem som skaper musikk. Da er det ironisk at vi musikkforbrukere med jevne mellomrom «må» oppgradere duppedittene vi bruker når vi lytter til musikken.

At mobiltelefoner, PC-er, nettbrett, TV-skjermer og diverse gadgets koster penger, er en logisk selvfølge. Akkurat som at musikk må være gratis, ikke sant?