Musikkommentaren:

«Som å bli påkjørt av en likvogn dratt av hester på steroider»

Martin Eric Ain rakk bare å bli femti år gammel før et hjerteinfarkt tok livet hans lørdag.
Det skjedde mye rart på 80-tallet, men Celtic Frost – her med Martin Eric Ain i midten – kunne bære både nagler og sminke med troverdighet. 
            (Foto: Presse)

Det skjedde mye rart på 80-tallet, men Celtic Frost – her med Martin Eric Ain i midten – kunne bære både nagler og sminke med troverdighet. Foto: Presse

Ain var ikke den mest celebre musikeren til å iføre seg kappe og liksminke, men få har satt øksa dypere i metalhistorien. Som bassist og låtskriver i Celtic Frost banet han, sammen med sin kumpan Thomas Gabriel Fischer, vei for en rekke nye subsjangre av metal.

Mitt første møte med Celtic Frost kom som barn på grytidlig 90-tall, gjennom det den gang viktige MTV-programmet «Headbangers Ball». Der ga en provisorisk konsertvideo til klassikeren «Circle of the Tyrants» fra 1985 mitt uskyldige barnesinn varige mén.

Det føltes som å bli påkjørt av en forhistorisk likvogn, dratt av hester som hadde slafset i seg alle anabole steroider i hele Øst-Tyskland.

Musikken var kvassere i kantene enn brorparten av det tidlige 90-tallets thrash og death metal, og bandets estetikk og atmosfære hadde en fascinerende stank av okkult betongkjeller. Dette var et band som fortjente å ikle seg nagler. Energien og kaoset overgikk de fleste punkband, og tyngden i riffene traff hardere enn selv Black Sabbath i Ozzy-æraen.

Ubevisst for de aller fleste av oss, var en gjeng svartkledde tenåringer på Østlandet allerede i gang med å skape sin egen greie, sterkt inspirert av nevnte estetikk, atmosfære og energi.

Celtic Frost skapte nemlig grunnlaget for vår eneste særnorske sjanger i moderne tid: Norsk black metal. Kun svenske Bathory er, som inspirasjonskilde, namedroppet like ofte som sveitserne. Bare spør Mayhem, Darkthrone eller Satyricon, som er sannhetsvitner.

På midten av 90-tallet, da tabloidene fråtset i kirkebrenning og andre mindre KrF-vennlige aktiviteter, kunne Ain og Fischers påvirkning lett ha gitt dem status som medskyldige. I dag anerkjennes heldigvis Celtic Frost som sanne musikalske innovatører, og deres norske etterkommere det siste tiåret har fått ord som «viktig», «høyverdig» og «eksportartikkel» knyttet til seg.

Ain kom inn i Celtic Frosts ditto betydningsfulle forløper Hellhammer allerede som 15-åring. Han fikk raskt posisjonen som gruppas bassist og «ideologiske spydspiss». Dette bandet ble stort sett latterliggjort av de få mediene som omtalte dem (i dag er Hellhammer derimot så kredibelt at selv indie-folk poserer i bandets T-skjorter).

I et desperat forsøk på å berge en karriere som musikere tok derfor Ain og Fischer grep. I løpet av kun to døgn skapte de rammeverket til det som skulle bli deres nye band Celtic Frost. Resultatet ble de to ultraklassikerne «Morbid Tales» og «To Mega Therion» (selv om Ain på grunn av et par måneders fravær ikke spiller på sistnevnte). Resten er, for å fatte seg i korthet, historie.

Jeg stiller meg ærbødig opp i rekken av takknemlige. Uten innsatsen til Fischer og tenåringsutgaven av Martin Eric Ain ville metal ha vært betraktelig lysere, og dermed kjedeligere. Rent personlig er det kun et par Slayer-album, samt Metallicas «Master of Puppets», som matcher Celtic Frosts to første album i metalhistorien.

Da et ønske om å hvile i «fred» passer dårlig i denne sammenhengen, sier jeg heller: Hvil i vakker støy, kjære kranglefant og rabulist.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.