EDM-kongen Kyrre Gørvell-Dahll alias Kygo tok nemlig bladet fra munnen denne uka. Musikken hans er tydeligvis nok et offer for feilrettet kritikk fra norske musikkanmeldere.

«Norske musikkanmeldere kan plukke ut en lokal rapper med en dårlig låt, og gi den terningkast seks for å være «kul» og «undergrunn». Da jeg ga ut min første låt fikk den terningkast tre, fordi den var «kjedelig» og ditt og datt. Dette såret meg faktisk.», sa han til kultur- og motemagasinet Papermag.

Kygo fortjener ros for å ha slått igjennom big time internasjonalt – uten nevneverdig hjelp fra norsk presse. Å sutre over saklig kritikk blir allikevel stusslig, spesielt da artisten åpenbart ikke er avhengig av anmelderskryt i sitt virke.

Den nå 26 år gamle bergenseren ble i 2015 artisten som raskest nådde én milliard avspillinger på Spotify, så det er ikke slik at norske musikkanmelderes meninger verken har hemmet eller ruinert karrieren til Gørvell-Dahl.

Å hemme eller ruinere var nok heller aldri kritikernes ønske. Men hvis det ikke passer med den navlebeskuende kladden at kritikerne faktisk føler et ansvar for å opplyse leserne sine, kan man jo velge, vasse og vrake i de gode, gamle klisjéene: Anmeldere er bare misunnelige. De er mislykkede musikere. De ønsker kun å provosere. De har oppblåste egoer (OK – den siste der traff riktig nok ganske godt).

Det skorter da heller ikke på anerkjennelse for Kygo. Han har, tross all denne trassinga fra norske musikkanmeldere, spilt både på Nobels fredspriskonsert og under avslutningsseremonien under OL i Rio de Janeiro. Dette har nok kastet greit av seg, også økonomisk.

Musikken til Kygo har da også blitt tatt i forsvar av betydelige stemmer innen norsk musikkliv. Skribent, Turboneger-gitarist og tidligere Tidal-redaktør Knut Schreiner er en av disse. I fjor ba Schreiner, i en artikkel publisert av NRK Ytring, norske anmeldere om å «ta på seg nye briller» og droppe «tradisjonelle forestillinger om hva musikalsk kvalitet skal være» i møte med bergenserens musikk.

Jeg har allikevel til gode å lese argumenter for hvorfor Kygos musikk er så strålende eller genial, fra disse «kritiker-kritikerne». Det vises stort sett til artistens kommersielle suksess som bevis for at kritikerkorpset tar feil.

Et par kritikerbriller der man sidestiller musikkens potensielle eller faktiske salgstall med kvalitet, vil være like hensiktsmessig som bomullsdotter i ørene. Hvis en anmelder skal vurdere et nytt album fra Kygo (eller hvilken som helst annen artist) ut ifra dets kommersielle – ikke kunstneriske – verdi, vil det ikke lenger være en meningsbærende kulturell ytring, men snarere høre hjemme på hegnar.no eller E24.

Jeg ser ikke helt for meg Kygo som noen sultende, desperat kunstner. Jeg ser heller ikke for meg hans bolig på Ibiza som en kald og illeluktende hybel, selv om det åpenbart bor «anmelder-monstre» i skapet hans når han skal legge seg om kvelden.