Musikkommentaren

«Kongen av tregrepsriffet»

Sjefen i maskinrommet er borte. R.I.P. Malcolm Young.
Malcolm Young illustrert av Odd Klaudiussen.

Malcolm Young illustrert av Odd Klaudiussen.

1 / 1

Noen kokker jobber utrettelig for å fornye sin meny. Andre fokuserer på å gjøre sin signaturrett bedre enn alle andre. Malcolm Mitchell Young var sistnevnte type, og det ble aldri noe søl.

Lørdag døde AC/DCs grunnlegger, bare 64 år gammel, etter å ha slitt med alvorlig demens som tvang den kortvokste australieren til å pensjonere seg allerede i 2014.

I en musikksjanger der de mest utadvendte typene stjeler overskriftene, har Malcom Young ofte blitt kalt rockens beste rytmegitarist. Jeg stiller meg bak denne påstanden, og slenger på at han var en av rockens aller beste låtskrivere.

I et band som hadde to av musikkverdenens sterkeste frontfigurer, i hans hyperaktive lillebror Angus, pluss kultfiguren Bon Scott bak mikrofonen, var Malcolm lokføreren som holdt rock’n’roll-beistet på skinnene.

Rollefordelingen i AC/DC var som skrevet i stein, og Malcolm er «less is more»-logikkens fremste ambassadør innen rocken. Ikledd T-skjorte og jeans, med en Gretch-gitar nesten like stor som selve mennesket, sto Malcolm ved siden av trommesettet og trampet takten i drøye 40 år. Med jevne mellomrom tok han turen fram til mikrofonstativet ved scenekanten for å kore, før det raskt bar tilbake fra frontlinjas rampelys.

Australierne var, sammen med Motörhead og Black Sabbath, trioen som satte en støkk i undertegnede som 9-åring. Kassettene (ja, jeg er gammel), med «Dynasty» av Kiss og «Girls, Girls, Girls» av Mötley Crüe, ble raskt pælmet på dynga. Det føltes som å ha funnet selve ur-kilden. Rockens hellige gral. Musikk alt annet var en bleik og slapp kopi av.

AC/DC er nemlig et band man blir fysisk avhengig av. Hvis blodet ikke bobler, og hjernen din ikke svømmer i syndige scenarioer, i møte med «Riff Raff» – da synes jeg oppriktig synd på deg. Jeg er riktig nok ikke bevandret i et altfor høyt antall rusmidler, men har aldri fått et større kick enn når «Problem Child» er faretruende nær å sprenge høyttalerne.

Det er i denne rusfølelsen man best forstår essensen av AC/DC – som er at bandet er selve essensen av rock’n’roll: Et utemmet beist som tar sats, hopper rett i punchbollen og vræler «Come on!». Dette er ikke intellektuell musikk, og hvis man setter seg ned for å analysere AC/DC, har man allerede misforstått greia.

Hvis du ikke føler det, er du allerede nektet inngang på festen. Og kassegitaren – den skal som kjent ikke låses ut av våpenskapet når man feirer.

Dette ble svært lite sentimentalt til minneord å være, innser jeg. Men mannen og bandet vi snakker om var da heller ikke noen melodramatiske, selvmedlidende auteur-typer. Gruppa (som jeg fra nå av kun vil omtale i fortid) var et formidabelt kraftverk, som har beriket livene til millioner av mennesker.

Nå er sjefen i maskinrommet, selveste kongen av tregrepsriffet, borte. Jeg tar herved av meg lua og leverer en enkel, men ektefølt, hilsen: Takk for alt, Malcolm!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.