Denne uka er det ti år siden Madrugada slapp sin selvtitulerte svanesang. Som følge av det sjokkerende og kjipe dødsfallet til gitarist Robert Burås valgte bandet naturlig nok å dra inn årene etter platas påfølgende avskjedsturné.

Hvor banebrytende denne opprinnelige kvartetten var for nordnorske artister og fans er allikevel litt underkommunisert ti år senere. Om unge, nordnorske rockband i 2018 ikke står i direkte takknemlighetsgjeld til Madrugada, kan de gjerne løfte lua anerkjennende i retning denne musikalske isbryteren fra nord.

Sjokket over det skyhøye nivået på bandets to første EP-er ble erstattet av en annen følelse da debutplata «Industrial Silence» dundret inn på VG-listas førsteplass i 1999. Jeg husker stoltheten den 19-årige utgaven av meg selv fikk av at et rockband av høy internasjonal klasse hadde sin opprinnelse i landsdelen vår. Og undertegnede var langt fra noen musikalsk «sjarkromantiker», ei heller fra alene om denne stoltheten.

Stort sett alle musikerne jeg kjente i Tromsø anerkjente Madrugada, uavhengig av om de tilhørte miljøet for beinhard metal, jazz eller referansetung rock. Og kvartetten vi snakker om var attpåtil en gjeng bønder (eller bona som de omtales lokalt) fra små «fjordhåll» i Nordland – som gjør det enda mer bemerkelsesverdig at de ble elsket også i Ishavsbyen.

I dag er Dagny spydspissen for et kobbel av nordnorske artister – som alle bruker internasjonale briller under utformingen og spredningen av musikken sin. Dette kommer selvfølgelig som følge av at den digitale tidsalderen har gjort verden mindre, men samtidig slipper disse å være de første som kaster seg ut på dypt, internasjonalt vann. Det som en gang var ambisiøst har nå blitt naturlig. Heldigvis.

Et viktig poeng med Madrugada, er at de inspirerte nordnorske musikere med sin mangel på nordnorsk identitet. Bortsett fra å holde på dialekten gjorde medlemmene aldri noe stort poeng av hvor de kom fra. Jeg hørte i alle fall aldri noen flaue klisjéer à la «Vi e inspirert av fjellan, fjorden og det nordnorske lynnet».

De viste heller ingen komplekser for sin felles adopterte hjemby Oslo – noe som ikke var uvanlig på 90-tallet. Gruppa så heller til byer som New York, New Orleans, Los Angeles, London og Berlin for inspirasjon, og fremsto for øvrig som nokså uinteresserte i den norske musikkbransjens inngrodde navlelo. Husk at dette var før black metal ble en «eksportartikkel», og midt i samleplate-bølgen (du husker kanskje «Absolute Music», «Kose Rock», «Yabba Dabba Dance» og «96% Låvedans»).

Ja, verden har også tatt noen skritt rett vei siden den gang. Madrugada fikk da også nyte godt av smartness og drahjelp fra de to bransjetungvekterne Tom Skjeklesæther og Per Eirik Johansen (som også var instrumental for Lene Marlin og Bel Canto).

Nevnte Bel Canto samt enkelte elektronikaartister fra Tromsø var riktig nok tidligere ute enn Madrugada i å «reise ut» med musikken sin. Førstnevnte er allikevel et stykke unna drøye én million solgte album, og sistnevnte var strengt tatt en nisjegreie. Madrugada var et fenomen, og kun ett av deres fem studioalbum unnlot å debutere på toppen av de norske albumlistene, samtidig som de turnérte Europa.

Vi kan skåle for gamle dager, samtidig som fremtiden ser lys ut. Madrugada brakte optimismen til nord i en tid der mobiltelefoner kun var forbeholdt nørds, og lyset i enden av den geografiske rocktunnelen ville ha vært litt fjernere uten dem.