Jeg visste ikke at han var blitt så sjuk, Frode. Vi var ikke nære venner. Men jeg visste umiddelbart at vi hadde mistet en skikkelig helt, en pioner og en mann jeg aldri hørte noe negativt om.

Fine, flinke, snille Frode. Dette var veldig, veldig trist å høre.

Jeg hadde sett ham på en haug med konserter i Oslo på nittitallet, uten å vite hva han het eller hvem han var. Men han så alltid så trivelig og jovial ut, og vi kjente mange av de samme folkene.

Det ble en sånn typisk greie, der man etter hvert begynte å hilse på hverandre, i en bar eller baki konsertlokalet. Frode og jeg ble to sånne fyrer. Han virket som en veldig vennlig, men ditto blyg og sjenert fyr. Vi utvekslet ikke så mange ord. Det ble nikking og smil.

I 2002 tok Kristopher Schau meg med til Pigalle på Grønland, Oslos mest fascinerende sted og scene, og helt perfekt til å se det vi skulle på, nemlig releasefesten på debutsingelen til det norske bandet Indikation.

Kristopher la ut i det vide og det brede om hvor bra han trodde det kom til å bli, at jeg kom til å digge det. Han hadde selvsagt ingen idé hvilken påvirkning denne seansen skulle ha på hodet mitt. Han skulle bare visst.

Konserten er neppe regnet som verken legendarisk eller noe i Oslo, men den slo meg helt paddeflat i bakken. Jeg har alltid holdt den oppe blant mine beste i hovedstaden, og det har jaggu vært noen opp gjennom. Det var så bra at jeg gispet etter luft og knapt troddde det jeg så.

Matchen mellom det enormt spesielle lokalet, der tiden så ut som den hadde stått i ro siden de ble innviet på midten av sekstitallet, alle smørblide folkene i lokalet (primært venner og bekjente, det blir alltid en utrolig vennlig og fin stemning på slike festligheter) og bandet på scenen smeltet alt sammen og løftet det hele opp i en egen stratosfære.

Indikation var så bra at det var teit. Jeg fikk en følelse av hvordan det må ha vært å se The Sonics i Seattle i 1964. Og de så så forbanna kule ut.

Utpå flanken sto en fyr og danset og koret, bare utstyrt med en tamburin han festet et tøystykke til, så det viftet frem og tilbake i takt med låtene. Trommesettet var av den helt nedstrippede sorten, så langt unna Tommy Lee og sånn døvt poseringstull det er mulig å komme.

Organisten spilte på et gammelt farfisaorgel, og gitarene så ut som de var lagd samtidig med Pigalle. De spilte heller ikke på et vanlig PA-anlegg, men på noen gamle, tynne og rare høyttalere/forsterkere fra sekstitallet.

De hadde kledd seg slik anstendige danseband på sekstitallet gjorde, med ei blanding av dresser og lusekofter. Ikke nagler og tatoveringer, men bollesveiser og lave sko med spiss tå.

Det var så fuckings autentisk sekstitalls, det var ikke i nærheten av å være teit, og det så bare helt enormt bedårende og tøft ut på én og samme gang, at det nesten satte mine heteroseksuelle preferanser på kraftig prøve.

I front: Mannen jeg hadde før bare hadde nikket til.

Frode Skjold var pinadø frontfigur i Indikation. Og der og da var Indikation verdens beste band. I verden.

Etter konserten var jeg så kulturelt sjokkskadd og emosjonelt filleristet at jeg kjøpte fem eksemplarer av singelen. 3 på rosa vinyl og to på svart. Det var selvsagt totsalt irrasjonelt. Vet enda ikke hva det var som slo meg, for jeg trengte jo bare én.

Tror jeg hadde panikk for at det ene eksemplaret bare skulle forsvinne, at jeg måtte ha flere i reserve. Som DJ hadde jeg alltid med meg to eksemplerer av den, som en slags barnslig og tullete hyllest til Indikation. Hva om den ene plutselig ikke funker? At den får hakk eller noen søler øl på den? Ingen problem, jeg har mer Indikation i bagen, liksom.

Den ene sida var låten «Ain’t That Love». Først et par år etter skulle Frode fortelle meg at det var en cover av Manfred Mann, som jeg ikke hadde hørt.

Indikation-versjonen er uansett ti tusen ganger bedre, går litt kjappere, og har farfisaorgel i stedet for fløyte. Og jeg hørte den først. Derfor nekter jeg fortsatt å anerkjenne Manfred Mann som låtskrivere av den. «Ain’t That Love» er Frodes låt.

Den andre sida er «Yes I Do». Først flere år etterpå skulle Frode fortelle meg at det var en cover av det enormt obskure, engelske freakbeatbandet Tony’s Defenders, fra 1966. Som jeg aldri hadde hørt om.

Da jeg omsider fikk hørt den, konkluderte jeg med at også her var Indikation-versjonen totalt overlegen. Frode synger kulere. Gitarene hans er mye kvassere. Og jeg hørte den først. Derfor nekter jeg fortsatt å anerkjenne Tony Diamond som låtskriver av den. «Yes I Do» er Frodes låt.

Låtene er spilt inn analogt i det legendariske Toe Rag Studios i London, med Liam Watson som produsent. Andre som har spilt inn skiver i samme studio er Billy Childish, The Undertones, Electric Wizard, Uncle Acid & The Deadbeats, Television Personalities, The White Stripes, Madness og en haug andre.

Men ingen har innspillinger i studioet som overgår Indikations. Den ble sluppet på det tyske plateselskapet Screaming Apple.

Jeg mener – helt bokstavelig – at dette er den beste norske singelen som er spilt inn. Og det har jeg hevdet høylytt lenge, ikke minst overfor en brydd og hoderystende Frode.

Det er én tråd mellom oss på telefonen min, fra august i 2012. Vi var, som nevnt over, ikke nære venner. Det er undertegnede som står i baren på Blårock og hører at DJ-en spiller denne singelen. Jeg sender melding til Frode og skriver at den singelen der, den er faen meg den aller beste singelen som er utgitt i Norge noensinne.

- Jeg skammer meg ikke over noe av det vi gjorde med Indikation, svarer han, så tørt og så lite selvtilfreds som det er mulig å respondere på ei så lite edruelig melding.

Det var fantastisk hver gang, selv om sjokket fra Pigalle aldri lot seg resirkulere, slik det alltid er med slikt.

Men kicket var så stort, at ønsket om å gjenoppleve det var farlig påtrengende.

Jeg prøvde sågar å overtale ham og bandet til å komme til Tromsø.

- Takk, det var jo stas. Men det går dessverre ikke. Vi spiller bare på vårt eget lydanlegg og jeg har flyskrekk. Og Tromsø er litt langt unna, svarte han på telefon.

Det siste var en aldri så liten underdrivelse. Det er jo en samlet tur på over 3500 kilometer. Det hjalp heller ikke at jeg tilbød å leie en varebil, ta fly ned til Oslo, fylle den med band og utstyr og kjøre dem begge veier og så ta fly oppover igjen.

Jeg vet ærlig talt ikke om Frode trodde på meg, om han bare fikk inntrykk av at det var en som snakket i Caps Lock, og som skulle overdrive for å fortelle hvor bra et band var.

Jeg mente det selvsagt bokstavelig, og jeg pleide å si det til ham når vi tilfeldig møttes i Oslo. Det ble et slags ritual. Og så snakket vi om The Beatles, og som regel namedroppa Frode noen band og singler fra sekstitallet jeg ikke hadde hørt om aller av.

Ikke for å imponere. Ikke for å briefe. Men fordi han elsket musikk. I retur var jeg sikkert både brautende og masete med dette gnålet om å kjøre dem i bil til Nordpolen og tilbake. Og nå vil det selvsagt heller aldri bli noe av.

Indikation var uansett både bedre og mer autentisk indie enn samlesummen av alle de overvurderte bandene som har smykket seg med indie-begrepet siden åttitallet og til i dag. Og de var mer garasjerock enn alle de dølle liksomgarasjebandene som seiler under falskt flagg og kaller seg dét.

De ga ut ytterligere tre singler (den siste i fjor, i bare femti eksemplarer til kompis og velgjører Jostein Hestøys 50-årsdag) og én fullengder. Alt er av ypperste klasse. Rubb og stubb.

Frode spilte også i masse andre band opp gjennom, både som vokalist, gitarist og trommis, og var i grunnen veldig produktiv.

Bongo! Bongo!, Bullshit Shades, Los Plantronics, The Quicksilver Boys, The Farouts (med selveste Harald Are Lund på trommer), Edorf Dlojks, The Edorf Dlojks Conspiracy, Hawaii Go Go’s, The Mysticates og ikke minst Peau De Peche, Kongsberg-bandet med den etterspurte, firelåters og selvtitulerte singelen fra 1989 eller 1990.

Frodes kommersielle teft sto ikke i stil med det sjeldent store musikalske talentet. Han spilte blant annet inn fire eller fem (muligens flere?) CD-er som han brente selv, og ga ut under det nevnte navnet Edorf Dlojks, som var hans eget navn stavet baklengs.

De beste poplåtene her er helt fantastiske. Takk og lov kom noen av dem ut på singel også, men da med navnet stavet rett vei. Baklengs så det jo ut som noe østeuropeisk tullball. For en nydelig raring.

I tillegg drev han og tegnet snurrige tegninger, som så ut som ei blanding av Christopher Nielsen og Øystein Dolmens Knutsen & Ludvigsen-tegninger. Flere av dem la han ut i sosiale medier den siste tiden, i lag med masse bilder fra diverse band han hadde spilt i.

Jeg håper han kan tilgi at jeg har brukt noen av dem her. Jeg tror han hadde likt det.

Frode Skjold var ikke spesielt kjent. Han solgte aldri masse plater. Han spilte aldri i band som solgte ut digre konsertlokaler.

Han etterlot likevel en imponerende katalog, attpåtil med noe av det beste som er utgitt av nordmenn.

Med sitt lavmælte og sympatiske vesen etterlot han seg svært mange mennesker han berørte i forskjellig grad.

Mine tanker går først og fremst til hans aller nærmeste, og dernest til alle bandkolleger, venner og beundrere.

Hvil i fred, Frode. Fine, flinke, snille Frode. Det er en sann ære å ha møtt deg og hørt deg.

Her er verdens beste singel. Og den handler om kjærlighet.