Little Henrik, fredagROBAAT
Etter at deres tidligere band The Bonbons la inn årene, fortsatte Kine Yvonne Kjær og Julie Alapnes Norman under navnet Robaat.
I anledning deres Bukta-debut, har de fått med seg A-laget av Tromsø-musikere, i dette tilfellet Håvard Stangnes, Tore Bruvoll, Morten Steen og Aleksander Kostopoulos.
Med så mye talent samlet på en scene, føles det ganske bortkastet å bruke det på så totalt middelmådig musikk.
Det er mange ting å sette fingeren på, men hovedproblemet til Robaat er deres svake låter.
Melodiene er helt OK og harmoniene mellom Alapnes Norman og Kjær er tidvis utrolig vakre, men tekstene er på et nivå jeg ikke forventer å finne utenfor UKM-sammenheng.
Det er nesten en underdrivelse å si at de går i alle de språklige klisjéfellene som er der ute, for tidvis er det så ille at jeg vrir meg der jeg står.
Det hjelper heller ikke at Kjær dessverre ikke er en veldig begavet vokalist. Jo da, hun kan synge og skal man ta utgangspunkt i selvtilliten hun utstråler på scenen, skulle man trodd hun var Susanne Sundfør.
Problemet er at stemmen hennes er totalt anonym og blottet for særpreg.
Sistnevnte gjelder for øvrig hele bandet.
Det er utrolig mye sjarm og svære smil ute og går fra bandets frontkvinner, men det føles veldig overfladisk. Bak smilene skjuler det seg forholdsvis lite, skal man dømme uti fra denne konserten.
Det er ingen hjerte, ingen sjel og det man sitter igjen med er et helt straight, men ganske robotisk folkpopband.
Nå betyr ikke dette nødvendigvis at det alltid vil være slik. Bandet er forholdsvis ferske, og når de ikke engang har nok låter til å fylle sine tillatte 45 minutter, skjønner man at de ikke har mer å gå på.
Med tiden som hjelp kan tekster bli bedre og man kan finne sin nisje, men akkurat nå er ikke Robaat stort bedre enn et helt middelmådig bryllupsband.