Tekegrafbukta, fredagGOJIRA
Gojira er i senere år et av få metalband som har klart å slå seg opp i en sjangermessig eliteserie som preges av menn med stadig høyere hårfeste, og ofte er ute på noe som likner på en evigvarende avslutningsturné.
Friske pust er viktig for å unngå rust, og franskmennene bygger bru mellom tradisjonell death metal og prog-metal. De er som en mellomting av Morbid Angel og fjorårets Bukta-headliner Dream Theater, der jeg skulle ønske at førstnevnte inspirasjonskilde var hakket mer dominant.
Det viser seg at kvartetten fra Bayonne heldigvis er råere i kantene live enn produksjonen på deres siste skive ”Magma”, som låt i overkant polert ut i disse ørene. Tittelsporet fra debuten ”L’Enfant Sauvage” kommer tidlig, og blir faktisk stående som konsertens høydare.
Låter som ”Flying Whales” og ”Backbone” besitter nok groove til å få fjæra til å gynge godt, og det er lett å forstå hvorfor et såpass positivt liverykte følger bandet. Gojira hjelpes også av et fett lysshow, og langt bedre lyd enn Kvelertak hadde på tilsvarende scene i går.
Allikevel er det noe behersket og programmert ved opptredenen, i alle fall til metalkonsert å være. Kanskje det bare er jeg som er for gammel og kommer fra en tid hvor foreldre reagerte med et høylytt ”Hva er denne forbanna djevelskapen?” og ikke et nysgjerrig ”Hmm, det var jo litt interessant, dette”?. Hvis The Eagles er pappa-rock, våger jeg å påstå at Gojira er pappa-metal.
Mario Duplantier er en fascinerende trommis, men avslutningvis faller han uheldigvis for fristelsen det åpenbart er å knø ut en liten trommesolo (det var ikke jeg som jinxet basstromma hans i stykker – jeg lover!). Da hadde jeg riktignok begynt å miste interessen.