Paradisbukta, fredagKARLSØY PRESTEGAARD
Det er nok få, om noen, kultband som operer i 2016 i Troms og omegn med samme status som Karlsøy Prestegaard. Bandet har holdt det gående siden 1980, og hadde definitivt inngått i Tromsøs svar på ”de fire store”.
Når de i tillegg framfører nesten hele «Dyret (666)» er det med overlegen hjemmebanefordel. Fansen kan låtene, danser som om det ikke kommer en morgendag og smiler om kapp med solen.
Personlig skal jeg ikke en gang prøve å skryte på meg noe større kjennskap til platen enn at jeg har sett dem live en rekke ganger. Platen kom ut i 1982 - lenge før jeg var påtenkt - og den finnes ikke i digitalt format.
Når man framfører en hel plate i sine relative helhet, blir settet fort litt ujevnt.
For det første er det veldig få plater som kun består av gode låter. For det andre blir det oppbygningen på platen det som avgjør tempoet i settet. Dermed går denne konserten litt i rykk og napp. Hver gang bandet ser ut til å få bygd opp et monument, kommer det en mindre kjent låt eller en som går i et helt annet tempo, og da dør det litt ned, både på scenen og ute i det feststemte publikummet.
Så hører det selvsagt med historien at bandet spilte nesten femten minutter på overtid og valgte å avslutte med Neil Youngs «Keep on Rockin’ in the Free World», dedikert til tidligere festivalsjef Robert Dyrnes.
Skikkelig rock ’n roll.
Karlsøy Prestegaard er kanskje ikke like relevante i dag som de var i sine glansdager, men jeg beundrer hvor tighte og tro mot sine idealer de enda er. De er enda politiske aktivister, og kunsten å lage fest har de alltid kunnet. Det hadde i grunn vært greit om det var de som avsluttet fredagen på Bukta i år.