Little Henrik, fredagKUMLE & RASPEBALL
Hvordan i all verden kom disse seks karene seg i det hele tatt til Buktafestivalen? Jeg snakker ikke om hvordan de ble booket, men hvordan de faktisk kom seg fram til Telegrafbukta.
Dette er nemlig historien om Tromsøs desidert minst uhøytidelige band, og om alle vennene deres.
Det kan høres ut som en hyggelig barnefortelling for elevene ved Prestvannet barneskole, som ifølge frontfigur Kim Pedersen er store fans, men dette er så mye mer.
For aldri har jeg glist mer enn jeg gjorde i de 45 minuttene Kumle & Raspeball spilte på Buktas minste scene.
Pedersen og hans fem kamerater har nemlig skreddersydd noe som kan minne om en musikkrevy til Buktafestivalen. Det er historier om da Kim ble bitt av en gris på barneskolen, hvordan kompisen deres Lars alltid spiser på restaurant, og at sistnevnte bor med en kar som bærer stein...
«Var det litt teit? Eller var det jævlig kult?», spør Pedersen fra scenen, like etter at han var ferdig med å imitere en gris... Unnskyld, en mammagris... Og det handler akkurat om det - nemlig å ta Kumle & Raspeball for akkurat det de er - teite musikere som har det jævlig kult!
Alt tøv til side – selv om jeg ikke ser for meg at det går an i denne anmeldelsen – gutta i Kumle & Raspeball er utrolig dyktige musikere. De mestrer blokkfløyte (to samtidig!), heftige gitarsoloer og bongotrommer, samtidig som de leker og vitser om hverandre. Samtidig er de faktisk utrolig flinke til å balansere den barnslige humoren med de mer lokalfestede vitsene om Tromsøs utesteder og hvilke stereotyper man finner der.
Kumle & Raspeball er nemlig Tromsøs svar på Tenacious D, hvor man låner kjente riff, lager teite tekster til ballader og viser hvor mye musikkhistorie man klarer å putte inn sammen med sabla mye tromsøhumor.
Misforstå meg rett – dette er ikke et band som noen gang kommer til å komme lenger enn Little Henrik-scenen på Buktafestivalen, selv om festivalsjef Lasse Lauritz Pettersen visstnok forsøker å booke dem inn på Kulturhusets største scene. Om de noen gang skal lykkes med et slikt show – og ikke bare et show for kompisgjengen og andre tromsøværinger som hadde forvillet seg inn på området, må de kanskje vurdere å ikke ta de mest interne vitsene og låtene i katalogen.
«Rop om dere flirte minst en gang under konserten!?», roper Kim før bandet drar komishowet i en helt annen retning og avslutter med et cover av Iron Maidens «The Trooper».
Sprøere blir det faktisk ikke. Jeg er helt uten ord... Det blir ikke morsommere eller mer underholdende enn dette!