Hovedscenen,

RAGA ROCKERS

Raga Rockers live er på ingen måte forutsigbart. Nå var ikke deLillos her, av gyldige årsaker, og Jokke er død, så det ble liksom litt ekstra forventninger til denne gigen, fordi det i realiteten bare var Raga og DumDum som skulle feie over Bukta og vise hvorfor de – klamt nok (det er ingen av bandene selv som liker betegnelsen) – er et av de fire store i norsk rock. Og det gjorde meg nervøs, fordi Michael Krohn er en vriompeis som kan finne på å bygge opp rare sett. Og det er jo derfor man elsker ham også, nettopp fordi man aldri kan stille klokka etter ham.  Og da er det ekstra kult når det fungerer. I kveld fungerte det til gagns.

Raga var for anledningen en sekstett (på slutten var de sju stykker, med en ekstra på perk), en konstellasjon jeg ikke kan huske å ha sett dem i, og åpnet med en seig versjon av «Ingen Adgang», fulgte opp med «Lysere tider» og (nok en) en seig versjon av «Ekspander eller dø».

Michael har på seg solbriller, dressjakke og kamobukse, noe som for alle andre i hele verden ville resultert i rødt kort, men so bare ser kult ut på ham. Og han er i godlynne i kveld, Norges største rocker noensinne.

Det er gledelig at de spiller fra alle de fem første (og beste) platene, og vi får (i fleng) «Drept kjendis» (med litt bevisst tukling med teksten, «alkohol» er byttet ut med «kokain»), «Stig», «Det skjulte kamera», «Litt av en gjeng», «Hun er fri» (sukk), «Når knoklene blir til gelé» osv. Og det krydres med gull fra de siste skivene også.

Personlig digger jeg at også at de gjør «Høydepunkty» fra «Rock’n’roll party», en av deres aller beste låter, og en av de mest ukonvensjonelle, der versene kommer først, refrenget midt i, og gitarsoloen til slutt. Typisk Krohn.

Til å være en såpass utvidet utgave av bandet, med både seks og syv stykker på scenen, hadde jeg kanskje håpet på et enda mer massivt sound, og der jeg ideelt sett hadde sett at pianoet av og til var erstattet av mer synth («Litt av en gjeng» kler ikke spinkelt piano, man savner veggen av synth i låtens crescendo. Det var i det hele tatt for mye piano), men det blir småplukk.

Dessuten har de Eivind Staxrud på gitar, en av de aller beste vi har i dette landet, som en gladlaksutgave og blanding av Wayne Kramer og Angus Young. Da glir det meste fint av gårde uansett.

Og når de slutter med Kjøtt-klassikeren «Jeg vil bli som Jesus» (har jeg aldri hørt Michael synge før), er det hele en ren parade av rock’n’roll-vellykkethet. Men han klarer selvsagt ikke la være å kødde med den heller. For sisteverset, der Kjøtt-vokalist Helge Gaarder gikk opp en oktav, fletter heller Krohn inn «Maskiner i nirvana»-låten «Ting». Han klarte ikke la være. And I love it.