Hovedscenen, fredagZAPPA PLAYS ZAPPA
Å følge i sin Fars fotspor er ikke alltid lett – spør bare Jakob Dylan!
Ettersom Dweezil vokste opp i et hjem møblert med musikk i hver en krik og krok, er det ikke rart at han endte opp som spellemann selv. Spørsmålet denne kvelden i Telegrafbukta var dermed: Hvordan forvaltet han farsarven, denne børen som amerikaneren har lagt på egne skuldre, ved å skulle gjøre kun Frank Zappa-materiale?
Bandet knaller til fra start, med ”Florentine Bowling”, og det er selvsagt ingenting å si på fremføringen. Dweezil har håndplukket en kompetent gjeng, som tar seg friheter til å utbrodere originalversjonene. Min frykt for en perlerad av blåkopier var heldigvis ubegrunnet.
Den blonde, kvinnelige vokalisten gjør en flott jobb på soul-alibiet ”What Will This Evening Bring Me This Morning?”, og hun blir stadig en stadig viktigere del av bandet utover i konserten. De funky låtene er, ikke overraskende, dem som fungerer best. Dweezil har også sin egen hypemaster, i form av trombonisten, som virkelig gjør seg fortjent til honoraret i ”Dina Moe Hum”.
Dweezil selv, er mest fornøyd med å spille gitaren sin, og lite annet. Nå er jeg for ung til å ha sett Senior svinge pisken på scenen, men jeg tillater meg å tro at opphavet hadde mer tilstedeværelse og pondus enn avkommet viste frem i kveld.
Og da har vi kommet til den oppblåste, illeluktende elefanten i rommet: Hvorfor er egentlig Zappa Plays Zappa satt opp som headliner på en rockfestival? Her blir jeg svar skyldig, men jeg tillater meg å tippe at det glisne publikummet ville ha vært halvert hvis det hadde regnet denne kvelden.
Nå har jo jeg – som Dweezil – vokst opp i et møblert hjem, der Frank Zappa hadde en høy stjerne. Men i motsetning til Captain Beefheart, Led Zeppelin og Jimi Hendrix, ble den banebrytende mannen med barten aldri noen musikalsk helt for meg, selv om jeg alltid har anerkjent hans intellekt og humor. Dette forandret seg heller ikke i låpet av Dweezil og kompani sin konsert fredag kveld.
Dette var en konsert for blodfansen til Zappa senior, og mest av akademisk interesse for resten av oss. Og akademiker har jeg ingen grunn til å kalle meg selv.