Telegrafbukta, lørdagSENJAHOPEN
I deLillos sykefravær hadde Buktafestivalen hanket inn et langt mer – om ikke geografisk, men kulturelt – nærliggende musikalsk alternativ i Senjahopen.
Ingen band passer vel bedre til festivalens slagord ”Rock, øl og sjømat” enn denne brokete raskegjengen, og jeg var åpenbart langt fra alene i å ha gledet meg til en time med maritim moro sammen med Nord-Norge-ambassadørene fra Oslos beste østkant.
Dette var faktisk gruppas første konsert uten en mann på orgel, uten at det var noen nedtur. Henrik Sandnes, Petter Pogo, Thomas Hough og mannen med festivalens mest rocka navn – Kent-Remi Gabrielsen – holdt koken godt. Pogo fikk attpåtil større rom til å vise at han er en knakende god gitarist.
Den innledende ”Med innsida ut” låt litt slapt, og selv om Sandnes dype baryton runget godt, lå resten av kompet for lavt i miksen. Dette ordnet seg heldigvis, og det firehodede bygdedyret underholdt med stø kurs hele veien mot land.
Sandnes er som en blanding av K. M. Myrland, Oluf og Gammel-Erik himself og leverer treffsikker standup mellom samtlige låter. Noen folk er bare naturlig morsomme på uanstrengt vis, og Sandnes er en av disse folkelige raritetene.
For noen år siden anså jeg Senjahopen som et rent novelty-band, men kvartetten har mer enn jåss og mainnskjit å by på. Den nyskrevne kjærlighetsballaden treffer rett i blodpumpa, og mellom alle one-linerne finner man også gullkorn i form av innsiktsfulle betraktninger.
Senjahopen leverte et show med stor variasjon. Å få publikum med på en hilsen til Lars Lillo i form av allsang av ”Neste Sommer”-refrenget var en fin gest, og måten Anne Nymo Trulsen brøt opp gubbeveldet på scenen under ”Bråtebrann” var forbilledlig.
Bandet er ikke en gjeng av pompøse luremus, og bød på sine største hits. ”Kjærlighetsvisa” var mitt favorittøyeblikk, og ekstranummeret ”Yttersida” ble en ren seiersrunde. Senjahopen reddet ikke rockmusikken lørdag kveld, men de måket ut underholdende bygderomantikk med stor pondus. Og det holder egentlig.