Paradisbukta, lørdagMONOLORD
En sunn dose doom er bra for sjela.
Å beskrive møte med svenske Monolord som noe annet enn å møte en vegg av fuzz blir det helt feil. I det trioen går i gang, er det med et volum som nok fikk de fleste til å ønske seg øreplugger. Mange ble nok skremt vekk av volumet, men for en tabbe. Monolord er så utrolig mye mer enn bare støy.
Doom er en av mine favoritt undersjangere fra det enorme metal-treet fordi det finnes rett og slett ikke finnes så mye du kan sammenligne det med. Monolord med deres ekstremt seige,tunge bassriff og nydelig spaca vokal, er hypnotiserende på scenen.
Om du vil eller ikke, blir du til slutt brutt ned av de repetitive riffene og hodet begynner å nikke med åkke som. Du oppdager etter hvert melodiene og går nesten i en transe.
Styrken til Monolord ligger i temposkiftene. Låtene er lange, men når de evner å dra ut riffene til sitt absolutt maks punkt for så å bygge de opp igjen, er det med en finesse jeg knapt har sett makan til. Det beste eksemplet på dette er eposet deres «Died a Million Times».
Den låten varer og varer og varer og varer. Hver gang du tror den er over, bygger de opp igjen, for å så rive det ned og repetere prosessen. Dette klarer de også uten at det blir kjedelig eller oppleves som uthaling av tiden. Det er mesterlig gjort.
Det er alltid rart å se band som Monolord utendørs i godt vær. De er nok på sitt beste i en mørk og dyster klubb, men når de likevel klarer å formidle lydbilde sitt så bra som de gjorde i dag spiller det liten rolle.