Telegrafbukta, lørdag

VALENTOURETTES

Joachim Nielsens musikalske arv har allerede bevist at den står seg godt i møte med tidens ubarmhjertige tann, pluss omveltninger i lyttemønsteret til den gemene hop av musikkelskere. Han ble ofte misforstått i sin samtid, men mottok tilsynelatende endeløse tirader av godord etter å ha gjort det ultimate bykset opp karrierestigen: Å dø.

Noen rynker på nesen av at et knippe av hans tidligere bandmedlemmer reiser rundt og hyller sin tidligere ledestjerne mot betaling. Dette er direkte urimelig, da ingen kan være bedre skikket til å forvalte Oslo-poetens låter enn folkene som sto han nærmest, både personlig og profesjonelt. Disse folkene er, selvfølgelig, Valentourettes.

Spørsmålet er hvordan de utfører jobben sin, og hvilken verdi det har for oss tilhørere. Svaret på dette, mine damer og herrer, er: Glimrende! I en knapp time serverer de ufiltrert og upretensiøs rockmoro, der Jokkes låter fremføres i kledelig punkrock-drakt.

Lydmannen bruker tredve sekunder for å forstå at Petter Baarlie er stjerna her, og skrur opp gitarlyden til det lille boogie-monsteret. Backstreet Girls-sjefen er faktisk én av kun fire vaskeekte rockestjerner på hele festivalen (Michael Krohn, Kjartan Kristiansen og Iggy Pop gjør buketten komplett) – ikke fordi Bukta har bæsja på leggen i booking-arbeidet, men fordi det faktisk ikke er så mange slike ikoniske rockere igjen.

Vokalist Tarjei Foshaug formidler sin åpenbare kjærlighet for låtene med løs snipp og troverdig innlevelse. Enkelte skjønnhetsfeil ødelegger ikke godstemninga som setter seg i kroppen av å høre disse klassikerne fremført i kledelig primal rockdrakt. Denne gjengen fremstår som folk du får lyst til å dra på fest hos, og låtutvalget er velvalgt.

Publikum viser sin kjærlighet under ”Alt kan reparerers” innledningsvis, det er allsang allerede før ”Hvis jeg var deg”, og under ”Øl” tar hele sletta ordentlig fyr.

Raga Rockers’ Arne Sæther forsterker den opprinnelige kvartetten med utfyllende orgelspill fra og med ”Verdiløse menn”  til den avsluttende ”Sola skinner”. Da dukker ingen ringere enn ”Bare Egil” Hegerberg opp for å gjøre Telegrafbukta til et, om mulig, enda bredere glis.

Som nevnte Baarli, helt uanmeldt, vrælte inn i mikken midt i en av låtene: Olé, Olé! Viva Jokke!