På disse festivalene og bransjetreffene er man vante med at tidsskjemaet følges slavisk. Derfor forstår man at det er både ugler og papegøyer i mosen, da The Modern Times står på scenen og klør seg i hodet tre minutter etter annonsert konsertstart, mens sceneteknikerne springer rundt i vill panikk.

Innledningsvis er lyden grøtete, og et godt bilde på kaoset kommer når en tekniker kommer springende ut på scenen, og røsker med seg mikrofonen til Jon Breines Høiland midt i åpningslåten. Gitaristen tar situasjonen med et smil, og man ser at bandet biter i seg problemene, og fokuserer hundre prosent på å levere en god konsert for de fremmøtte. Rett fokus gjør da også at The Modern Times ender opp med å gjøre en kjempegig.

Høiland brekker opp stemningen med en vittig slengbemerkning, etter en innledning bestående av «I Can’t Say Hi» og «Whatever». Singelen «Keyholes and Birds» skaper kraftig nikking fra den eldre garde, og lettbeint dansing blant de yngre publikummerne (som det var sjeldent og gledelig mange av denne lørdagskvelden). Den skranglete og fengende poprocken til bandet tidligere kjent som Red Headed Sluts treffer godt i begge beina, og kvintetten vet å stjele publikums oppmerksomhet.

Tekstene, som ofte høres litt corny ut på debutplata «This is the Modern Times», er faktisk ganske morsomme live. Blant annet på grunn av vokalist Magnus Vold Jensens, hva skal man si – spesielle, mimikk. Musikken passer også konsertformatet som egg passer til bacon.

The Modern Times er på mange måter er band av den gamle skolen: En vennegjeng som har stått på, og booket egne konserter i alle kriker og kroker av landet. Dette arbeidet betalte seg natt til søndag på Rockheim-scenen.

Etter å ha sett snaut 20 konserter denne helga i Trondheim, er jeg overrasket over hvor få artister og band som forstår hvor essensielt det er at publikum har det gøy, og selve underholdningsaspektet ved å holde konsert. Disse kunne godt ha lært et par triks fra The Modern Times. Dette må ikke misforstås i retning av at Tromsø-bandet driver med klovnerier, men kvintetten fremstår som selvsikre og ubekymrede, og viser et naturlig humør som smitter over på tilhørerne.

Etter å ha spurt meg selv hvorfor i alle dager bandet ikke spiller sin beste låt, «Misery», drar de i gang nettopp denne energibomba – som en kontant avslutning av en svært underholdende halvtime med utadvendt rock.