Utsolgt storstue sørget for en fin ramme, foran Dagnys turnéavslutning i hjembyen. Det var åpenbart stas for Tromsøs nye popstjerne å returnere, og hun tok definitivt vare på anledningen.

Se bilder fra konserten i vinduet over!

En halvtime etter skjema, tok Storfjord-bandet Resirkulert ansvar for å varme opp de fremmøtte. Ungguttas gitarbaserte pop har høy solfaktor, låtene er gode, og scenetekket er det lite å utsette på. Resirkulert gjorde en solid jobb, men denne kvelden var det (selvfølgelig) én person som stjal rampelyset: Dagny Norvoll Sandvik.

Idet tittelsporet på fjorårets EP «Ultraviolet» drønner ut av høyttalerne som andrelåt, blir det åpenbart at denne konserten har tatt steget opp fra det regionale til det internasjonale musikalske toppsjiktet. Kveldens backingband teller seks kvinner og menn, og etter en rekke konserter fremstår de som en topptrimma maskin. Der lydbildet ble litt spinkelt under Dagnys konsert på Rakettnatt i sommer, virket det som musikerne hadde fylt tanken med rakettbensin lørdag kveld.

Etter noen år i London har Dagny kommet ut av skallet, og sluppet seg ordentlig løs. 26-åringen viste sitt talent også som gitarklimprende visepop-sanger, men det er dette hun åpenbart var født til å gjøre. Den storslåtte, beatdrevne popen hun nå byr på, gir Dagny muligheten til å spille på sine styrker som konsertartist. Hun er tøff nok til å gi av samtlige hundre prosent av seg selv.

Dagny har nemlig en naturlig utstråling de aller fleste artister mangler. Stemmen hennes har alltid vært så bra. at det grenser til det uanstendige. Men nå synger Dagny med mer trøkk og større autoritet enn tidligere. Mer attitude, rett og slett. Da min personlige favoritt «Fools Gold» kommer midtveis i settet, koker det godt under det høye taket på SNN-scenen.

Snille jenter får sine muligheter, også innen musikkbransjen – men de blir ikke popstjerner. Og dette er hva Dagny nå er: En fullblods popstjerne. Når hun danser langs scenekanten med hjertet utenpå drakten, er dama selve definisjonen på et råskinn.

Å spille en full konsert der brorparten av publikum kjenner fem av låtene, er en utfordring. Men de aller fleste sangene som er ukjente for meg, viser at det jobbes godt med komponeringen av fremtidige hits. Musikken har god spennvidde, men også en viss signatur. De få roligere, mollstemte partiene sørger for god balanse i den snaut timelange festen.

Da publikum maner fram ekstranummeret (ja, du gjettet det!) «Backbeat», var allerede hjemmeseieren i boks for lenge siden.