En sjelden gang klaffer alt, som da Sun Station leverte mesterlige øyeblikk og satte Vadsø på verdenskartet med en festivalmeny i «once in a lifetime»-klassen.

Der fant vi John Paul Jones (Led Zeppelin), Terry Edwards (PJ Harvey, Nick Cave, Tindersticks), Steve Wynn og The Dream Syndicate, Mick Mills og Peter Buck (R.E.M.), Howie Gelb (Giant Sand), Corin Tucker (Sleater Kinney), Alexis Taylor (Hot Chip), Rhodri Marsden (Scritti Politti), Lucy Parnell.

Vi gisper, trekker pusten og fortsetter den imponerende rekka:

Scott McCaughey (The Baseball Project, The Minus 5), Linda Pitmon (The Baseball Project, The Minus 5, Filthy Friends), Chris Cacavas (Green on Red) og Frode Stømstad (I Was a King), for å nevne noen, i gamle og nye konstellasjoner med egne og andres låter i skjønn forening, også i samspill med lokale musikere som Arne Kjelsrud Mathisen (I Was a King) og funklende Elle Márjá Eira.

Alle på samme intime scene, to magiske kvelder på rad, 2x5 timer.

Konsertene, der musikerne byttet plass forløpende, var praktisk talt uten pauser, og var fordelt i et (hovedsakelig) britisk og amerikansk sett. Det første tidvis bedårende nedpå og vakkert, det andre mer dominert av elektriske gitarer. Spennvidden imponerte. Det gjorde også publikum – drøyt 300 heldige hver kveld (inkludert rundt 10 fra 9000-byen) – som klarte å holde seg stille når et vart uttrykk krevde dette.

Starten var strålende, med ny musikk, der Finnmark og Kautokeino møter De britiske øyer i noe ekstraordinært vakkert, initiert av Sun Station og virtuost fremført av Elle Márjá Eira, John Paul Jones og Lucy Parnell. Ikke et øye var tørt.

Terry Edwards og John Paul Jones er musikalske bautaer. Begge dominerende i det britiske settet som ellers i stor grad ble holdt stødig sammen av Rhodri Marsden og Lucy Parnell. I Palace-skjorte gir Alexis Taylor konsertene popsensibilitet og soul av nobelt britisk merke. Og inn imellom fikk vi en lun Howie Gelb som insisterte på å spille standards, før vals, vidd og JP Jones rodde det hele i trygt i land.

Norwegian TV-themes, hysterisk fremført av kvartetten Marsden/Edwards/ McCaughey/Mathisen, var storveies og forunderlig på samme tid, sjekk YouTube. Ante, Norge Rundt, ingenting blir som det en gang var.

Deretter The Dream Syndicate og The Baseball Project og The Minus 5,

der Steve Wynn deler scene med Mick Mills, Peter Buck og en rekke andre. I tillegg fikk vi norskamerikanske The No Ones (Buck/ McCaughey/Strømstad/Mathisen – knall konsert, knall EP ute på gul sjutommer, løp og kjøp), suverene Filthy Friends under ledelse av markante Corin Tucker, en grandios finale med alle på scenen og mye, mye mer.

Noen utvalgte høydepunkter:

Elle Márjá Eira. Stjerne. Fra Kautokeino, med en stemme og tilstedeværelse som berører. I samspill med Led Zeppelin-gigant John Paul Jones og Lucy Parnell, formelig gnister det når strenger, tangenter og joik møtes i noe som lett kan kalles både overveldende og overjordisk vakkert. Som Finnmark, der jeg kommer fra, altså. Mere!

The One I Love.

R.E.M. var i mine ører åttitallets beste band, jeg elsket de da og gjør det enda, det eldste materialet vel å merke. I Vadsø fikk vi drypp fra katalogen i overraskende «Texarkana» (som bandet aldri spilte live), vidunderlige «(Dont’t Go Back to) Rockville», i tillegg til «The One I Love», fremført av et utvidet The Baseball Project, som ga meg øyeblikk jeg knapt hadde tort å drømme om, 22 år siden sist jeg så R.E.M. på en scene. Med en lugn Mike Mills i front, i intim setting der coole Peter Buck ser fanden i hvitøyet, bandet responderer – og verden står stille. Dette var stort.

VIDEO YOUTUBE – Baseball Project – Vadsø- «The One I Love»

Terry Edwards. Musikalsk var den høyt respekterte musikeren involvert i mye at det mangefasetterte uttrykket på Sun Station. Saksofon, trompet, bass, gitar, tangenter, frontsanger (med PJ Harvey på programmet) – Edwards leverte varene med distinkt tilstedeværelse, både i front, eller i andre rekke med detaljer som krydrer og løftet musikken til noe større. Som da Steve Wynn introduserte Edwards og hans saksofon ut på scenen, etter å ha mørnet publikum med The Dream Syndicate-klassikere: Now we gonna sound like The Stooges. Gjett om de gjorde!

2-4-6-8 Motorway. Jeg ville aldri ha tenkt tanken, men da Tom Robinson Band-klassikeren «2-4-6-8 Motorway» gjallet ut i Vadsø, fremført av mye av det som kunne krype og gå av artister, kunne jeg ikke tenkt meg noe annet hvis jeg fikk velge. Det har noe med overraskelse, boblende overskudd og allsang på russergrensen. Utgitt i punkens 1977, bortgjemt lenge, stått opp på ny i Vadsø. Suveren låt. Suveren fremføring.

John Paul Jones.

Led Zeppelin, altså. Det har rent mange bekker siden Jones var en del av verdens største band, en liten evighet tilbake. På Sun Station strålte han som en av klippene denne unike musikkhelga. Av mange øyeblikk: Helt på tampen, alle er inne på scenen, alle instrumenter opptatt. John Paul Jones speider lokalet og finner Howie Gelb, som selvsagt gir plass og deler tangenter med legenden. Derfra tok det av i natta i en storveies finale. Peace, love & understanding.

Oh Bondage! Up Yours!

Nytt jenteband satt sammen i anledning Sun Station – med X-Ray Spex på menyen. Den knallbra trioen Corin Tucker, Lucy Parnell og Linda Pitmon stred til verket med punkrock og (velkjent) angrep-er-beste-forsvar-strategi. Det virket. Fotografen mintes Poly Styrene, den tøffeste av de britiske punkdamene i 1978, og tørket en tåre. Skribenten ble rørt. Vi sang med:

Oh Bondage! Up Yours!

The Dream Syndicate.

Faen så bra de låt. Forsterket med Chris Cacavas (Green on Red) på tangenter, leverte bandet med storhetstid på åttitallet, nye låter (album slippes til høsten, video spilt inn i Vadsø) og to klassekonserter. Frontmann Steve Wynn strålte, for øvrig mye involvert i det som skjedde siste halvdel av konsertene gjennom deltakelse i The Baseball Project og The Minus 5. Steve Wynn altså, en sann hedersmann som også gjorde en storveies huskonsert i skribentens egen stue noen måneder tilbake.

I Finnmark regjerte låtskriveren, øverst på plakaten, der han naturlig hører hjemme.

VIDEO – YOUTUBE The Baseball Project «Texarkana» - Vadsø

Takk til initiativtaker Michéle Noach, som med et lykketreff har klart å samle musikkvenner til ferie, dugnad og gjestfrihet i Vadsø, med festivalen som lykkelig resultat. Første gang arrangert november 2015, andre gang i år – en festival ingen kan matche denne sommeren. La oss be til høyere makter om gjentakelse, Sun Station fortjener flere runder.