Herre-jesu-fader for en utholdenhet Honningbarna har på scenen. Med kveldens nest siste konsert på Hovedscenen beviser de hvorfor de blir omtalt som en av Norges aller beste liveband for tida.
Det er hele syv år siden bandet vant Urørt-finalen med låten «Borgerskapets utakknemlige sønner». Når de i dag inntar Bukta-scenen, med sola rett inn på scenen, er det bare for å bevise at de fortsatt er i bransjen. Bedre enn noen gang.
De kicker det hele i gang med «Goldenboy», som også er tittelen på deres hittil siste album (som riktignok kom ut i fjor). For de som aldri har sett frontfigur Edvard Valberg på en scene må nok regne med å gni seg i øyenene. For energinivået til den 160 centimeter høye og spinkle karen er heftigere enn en duracellkanin på speed.
Valberg kaster armer og ben rundt seg, løper ned til publikum og hiver seg ut med mikrofonen. Midt i settet tar han også med seg celloen ut i en stage dive - noe som sikkert fikk HMS-vaktene på Bukta til å se en annen vei. Ikke bare fordi han holdte på å spidde et titalls personer, men også med tanke på vesle Valberg som til slutt ble sendt av gårde ned i scenegropa med celloen på slep.
Men dette er hverdagskost for adrenalinjunkiene i bandet. Høydehopp fra gitaristene, som klatrer på alt av høytalere og ikke minst den 10 meter høye sceneriggen, som Valberg til slutt bestiger mot slutten av konserten.
Det er så heftig at man nesten ikke bryr seg om de politiske budskapene som kommer ut av høytalerne fra Søgne-bandet. At man kaster mikrofon og alt annet av instrumenter rundt seg går dessverre ut over lydmiksen, og til slutt klarer man nesten ikke tyde et eneste ord fra vokalisten.
Likevel klarer de (etter litt publikumsfrieri) å få med seg absolutt hele Telegrafbukta på å hoppe til låten. Det er vanskelig å se at et annet band kan overgå Honningbarna på energinivået, som etter hvert spredte seg til publikum i sporadiske moshpiter, crowdsurfere og hoppeglade nordlendinger.
En konsert vi kommer til å huske lenge.