De besøker norske festivaler hyppig, Norges mest sagnomsuste band, Turboneger. Deres tidligere kultstatus er byttet ut med bred, folkelig appell – som forutsigbart nok har ført til at en del gamle blodfans har falt av, mens nye har kommet til. Personlig har jeg fulgt bandet lenge, men ikke sett Turbo live siden Døgnvillfestivalen i 2012, som var en middels opptreden – akkurat som bandets siste album «Sexual Harrassment» (utgitt samme år).
Det rykket likevel i punkrockfoten for konserten lørdag ettermiddag. Dette bisarre ensemblet står tross alt bak en rekke av norsk rocks vaskeekte evegreens, og Turboneger har – i motsetning til nesten samtlige rockband her på berget – alltid forstått at show-elementet er viktig i livesettingen. Og det manglet verken på show eller gromlåter denne ettermiddagen.
Fra første vers av The Who/Van Halen-pastisjen «Hot For Nietzche» er det tydelig at Tony Sylvester har blitt en bedre vokalist. På forrige Turbo-gig jeg så, sang briten med samme presisjon som en fyllik spiller biljard, men nå henger kraftpluggen bokstavelig talt bedre med på notene. Knut Schreiner har kvessa Gibson-øksa godt, og alt ligger til rette for litt god, gammeldags rock’n’roll-moro.
«Get It On» spilles for langsomt – noe som hemmer flere andre låter utover i settet. «You Give Me Worms» låter langt friskere, og viser seg nok en gang som Turbonegers beste låt post-Hertis (Ikke det at han skrev låter, så vidt jeg vet).
Monologene mellom låtene er morsomme, og jeg tar meg selv i å knise av Sylvesters platte omdøping av byen vår – fra Tromsø til Donald Trump-sø. «City of Satan» kommer midtveis, og denne låten blir faktisk tyngre og kulere av å bli spilt i lavere hastighet. Men nå begynner jeg å savne litt action.
Da begynner konserten å skli ut i fullt tullball-modus, med Queens «Bohemian Rhapsody» deathpunk-style, og tidenes mest bisarre «Idol-audition» hvor Tony Sylvester rapper til House of Pains hip hop-klassiker «Jump Around». Thomas Seltzer spøker med Bukta-lørdagens «We love the 90’s»-konsept – og treffer både festivalen og undertegnede midt i kred-nerven.
Men før noen begynner å mase om indie-hipstere versus dad rock-fraksjonen: Dette er ikke poenget. Poenget er at jeg gjerne hadde byttet ut de lange stadionrock-interaksjonene for å vekke/involvere publikum med et større antall låter på settlista. Men, OK – nok sutring fra undertegnede Fanboy1980.
Bandets publikumsfrieri fungerer, og de er morsomme mesteparten av tida. At de kan velge og vrake blant en stor haug av egne låtklassikere, får vi da også nyte godt av. Turboneger spiller ikke kun foran sine mest nerdete jugend på festivaler; de trekker i tillegg mange folk som kun har hørt mellom fem og ti låter av bandet. Og bandet tilpasser seg åpenbart hvilket publikum de spiller for.
Kaoset og uforutsigbarheten som preget bandet i tidligere år, er borte – på godt og vondt. Det er sikkert mye enklere og triveligere å spille i Turboneger nå enn det var tidligere. Det virker i alle fall slik fra publikumsperspektivet, og fra samme perspektiv var denne konserten grei skuring pluss – som de sier i NAMBLA.
