Showmannen Alice Coop-et festen

Jeg så flere konserter som var bedre denne Bukta-fredagen, men Alice Cooper sparte på verken konfekt eller konfetti.
69 år gamle Alice Cooper leverte et show Bukta ikke har sett maken til tidligere, fredag kveld. 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

69 år gamle Alice Cooper leverte et show Bukta ikke har sett maken til tidligere, fredag kveld.  Foto: Håkon Steinmo

Vi var åpenbart mange som hadde gledet oss til festivalens definitive headliner skulle runde av Bukta-fredagen. Min «sunne skepsis» til rockeres prestasjonsevner når de nærmer seg 70, skulle vise seg å ikke gjelde herr Cooper. Golfspillinga sørger tydeligvis for at det aldrende rockeskinnet holder seg i stramt, og han synger fortsatt helt greit – selv om Alice aldri har vært noen Freddie Mercury, rent vokalt sett.

Alice Cooper er en av rockhistoriens overskrifter. Han er mannen som for snart 50 år siden skremte vettet av foreldre, presse og politikere – og sørget for at rocken fortsatt var farlig, etter at hippie-æraen smuldret hen. Som tidenes første sjokkrocker av format, forventet jeg litt blod, gørr og skrekkfilmeffekter – et show av amerikanske proporsjoner.

Innledningsvis var scenekulissene på «festivalbudsjett», selv om vi fikk litt pyro. Det var fristende å si at triksene var enda billigere enn vanlig, men Bukta var ikke stedet for folk som rynker syrlig på nesen denne kvelden. Selv er jeg en sucker for litt sirkus, og selve showet tok seg uansett betydelig opp utover i konserten, der vi fikk servert både monstre, lettkledde kvinnfolk og selvfølgelig: Giljotinen.

Backingbandet så ut som gjengen som fikk avslag på sine roadie-søknader hos Mötley Crüe, men samtlige gjorde en god jobb, og de krevde litt oppmerksomhet når hovedpersonen trengte seg en liten pause. En trommesolo midt i et avkortet festivaltelt er dog ganske komisk, men det ga herr Cooper muligheten til å gjøre ett av flere kostymeskifter.

Boogierockfoten til undertegnede fikk sitt da den personlige favoritten «Under My Wheels» fulgte opp en smårusten utgave av «No More Mr. Nice Guy» innledningsvis. Og «Billion Dollar Babies» er det vel umulig å fucke opp. Selv foretrekker jeg 70-tallsutgaven av Alice Cooper. Hans største hits kom allikevel i perioden rundt overgangen fra 80- til 90-tallet, og fredag fikk vi servert litt av begge deler.

En velspilt versjon av «Poison» var øyeblikket som virkelig satte fyr i publikum (plutselig spratt alle mobiltelefonene opp i været), mens «Cold Ethyl» var en positiv overraskelse for min del. Ellers ble vi belemret med en del av Alice Coopers nyere, og nokså mislykkede, forsøk på å lage anthems – med «Lost in America» som kroneksempel.

Å avslutte med «I’m Eighteen» og «School’s Out» er selvfølgelig tidenes nobrainer, men det store kicket uteble i det første møtet med mitt barndomsidol Alice Cooper på Buktafestivalen. En bedre settliste ville selvfølgelig vært å foretrekke, men jeg kan allikevel ikke se for meg at sjokkrockens far skuffet noen av tilhørerne denne kvelden.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.