Sigrid har alle kjennemerkene til en arketypisk Rakettnatt-artist: Hun er ung, kvinne (og bruker kun fornavnet!), og har hatt et par megahits. Den øvrige katalogen av innspilt musikk er ganske tynn, som gjør en ekstra spent på om artisten klarer å holde koken gjennom hele sin tilmålte spilletid.

Dette skulle vise seg å ikke være noe problem for artisten fra Ålesund. Sigrid var kledd for anledningen, men kastet raskt jakka og skjerfet, idet hun danset energisk langs scenekanten fra start av. De neste 45 minuttene fikk vi servert en helhjertet opptreden fra det som viste seg å være en glimrende entertainer.

20-åringen fyrte av en rekke popraketter. Sigrids låter er både catchy og dynamiske, og hun har en kraftig og sjelfull røst. Selv om sangeren ble litt hes utover i konserten, foretrekker jeg litt raspestemme foran autotune-tullball, og de få koringene «på boks» ble smart nok plassert lenger bak i livemiksen enn på hennes studioinnspilliger. Gladpopen balanseres godt med et par gode ballader, der «Dynamite» ble kveldens kroneksempel på dette.

Sigrids tre lagkamerater på bass, trommer og synht gjør jobben plettfritt, men holder seg klokelig nok i bakgrunnen. Her var det ingen tvil om hvem som var lagkaptein og «første i alt», og i refrenget på «Fake Friends» sørget sunnmørsjenta for at det kokte det godt i publikumsgryta foran scenen. Og, ja: Idet «Don’t Kill My Vibe» dundret utover torget, var det bare gode vibber å spore.

Etter å ha sett Highasakites innadvendte og sjarmløse opptreden på Buktafestivalen tidligere i sommer, var det deilig å få litt spretten pop rett i fleisen som første konsert under årets Rakettnatt.