Jeg skal være den første til å innrømme at Bergans generiske popmusikk faller langt utenfor spekteret i min personlige musikksmak, og denne anmeldelsen er i stor grad basert på min opplevelse av selve framførelsen, uten stor og inngående tidligere kjennskap til hennes låtkatalog.

Bergan leverte uansett en energisk og utadvendt konsert, der mye av jobben ble rettet mot å piske opp stemningen i publikum. Da hun entret scenen var det ikke mange hodene å telle på Stortorget, men det ble jevnlig fylt opp, og Bergans innsats med stadige oppfordringer til dansing, skåling og skråling ga god uttelling utover konserten.

Sceneshowet var ikke bygd rundt voldsomme rekvisita eller fancy videoshow, og artisten sto naturlig i fokus som formidler. Det var også forfriskende at mesteparten av musikken ble spilt av et band, framfor klassisk playback. Bandet leverte et tight grunnlag for artisten, og spilte tidvis rett og slett jævlig tøft. Det var riktignok ikke helt fravær av «backing-tracks» og forhåndsprogrammerte koringer, så tidvis kunne man lure på hva som faktisk ble sunget live og ikke. Dette er uansett ikke uvanlig i denne sjangeren, hvor dansing og entertaining står mer naturlig i fokus.

Etter å ha fått opp stemningen med låter som «All Hours» og Clairmonts «Can’t Help Myself» fikk publikum også noen smakebiter på kommende musikk fra Bergan. Mye av dette føltes kanskje litt uferdig, og publikummet virket heller ikke kjempeklar for helt ukjente låter.

Oppmerksomheten og allsangen kom riktignok straks tilbake etter Bergans noe underlige kommentar om militærgutter, og avslutningsnummeret «Arigato» satte et verdig punktum for en variert og godt gjennomført konsert.