Mari Boine kan utvilsomt kalles en samisk kulturskatt, og er en av Norges større eksportartikler innen world music-sjiktet. Tidligere i år tok hun imidlertid et lite sjangerskifte mot mer konvensjonell popmusikk, samt gjennomgående bruk av engelske tekster. På lørdagens konsert på Rakettnatt fikk vi litt av begge deler.

Boine hadde med seg et stjernelag av musikere på scenen, flere som er velkjent fra Tromsøs musikkmiljø. I tillegg til sine faste våpendragere Georg Buljo (gitar) og Svein Schultz (bass), var Aleksander Kostopoulus og Hermann Rundberg, på henholdsvis trommer og perkusjon, og Benjamin Mørk bak tangentene i elektronikkavdelingen.

Med slike musikere skal det en del til for å trø feil, for Boines musikalske landskap bygger mye på musikernes evner til å improvisere og bygge lydlandskap sammen. Dette klarte de stort sett med glans, utover et par steder hvor det føltes som det gikk litt over stokk og stein, og lydbildet ble litt uoversiktlig og rotete. Dette gjaldt stort sett på Boines ferskeste materiale.

Etter en knallsterk åpning med den nesten hypnotiserende godbiten «Vuoi Vuoi Me», ble fokuset lagt mot litt nyere ting fra årets album «See the Woman». Her virket det som en del av publikummet falt litt av vogna, og mye av konsertopplevelsen ble skjemmet av forstyrrende skravling, nesten uansett hvor man flyttet seg.

Nå er dette riktignok noe hverken Boine eller hennes band kan klandres for, men for de som bare kjenner Boine for hennes suggererende og svevende lydbilder, kan det hende de nyere tingene ikke vekker helt engasjement, med sin estetikk som tidvis kan minne om 80-tallspop.

Jeg synes for så vidt at de tingene fungerte godt, men høydepunktet ble likevel en godt levert versjon av klassikeren «Gula Gula», hvor Benjamin Mørk fikk utmerket seg med et støyende vakkert parti som tilførte mye. Den massive trommeavslutningen ble også et øyeblikk man husker ekstra godt fra konserten, og som ga publikum en aldri så liten effektfull oppvekker.

Uansett ble det alt i alt en god konsertopplevelse. Dette er noe bandet selv også tydeligvis syntes, da de kom tilbake og framførte et ekstranummer på overtid, til tross for at halvparten av bakgården var tømt for mennesker.