Like greit å bare åpne denne spalten med den aller beste soulballaden jeg har hørt. Unnskyld Otis Redding, Aretha Franklin og alle dere andre. Eddie Hintons «Hard Luck Guy» kjører dampveivals over alle andre ballader laget i denne genren.
Hans navn er ikke akkurat skrevet i stjernene, men det har jo heller aldri eksistert noen fornuftig sammenheng mellom salgstall og talent. Celine Dion er som kjent ikke bedre enn Dead Moon. Likevel spilte Eddie inn hitskiver – som sessionmusiker på gitar – for tunge navn som Elvis, Otis Redding, Wilson Pickett, Solomon Burke, Percy Sledge, The Staple Singers og mange andre. Sier jo i grunnen alt om hans musikalske talent.
Men han var også en superb låtskriver, og ikke minst en helt enormt begavet vokalist. Nyere band/artister som Greg Dulli (Afghan Whigs), Drive-By Truckers, Buffalo Killers, Heartless Bastards, Wussy m.fl., har tolket låtene hans, og enda flere burde det.
Men, som ofte ellers, er det originalen som virkelig får det til å rykke i unevnelige kroppsdeler. «Hard Luck Guy» er en sånn låt. Hinton synger ikke med hjertet ut på drakta, han røsker det ut av brystkassen, holder det opp i lufta (tenk Hamlets hodeskalle-style) og vrenger sjelen ut i noen vokale fraseringer som er så vond/vakre at man kan bli utslått av mindre. Og det gitarsoundet på låten er ren fløyel. Føy til ei sparsommelig og snasen blåserrekke, og du skjønner forhåpentligvis hvor dette bærer hen.
Eddie var i gang med å fullføre skiva med samme navn da han dessverre døde, så altfor ung, i 1995, bare 51 år gammel, mens større deler av den er innspilt helt tilbake i 1978. Så heldigvis rakk han å forevige denne låten.
Feedback-kollega Helge Skog gjorde meg oppmerksom på den og sendte den på e-post til meg for cirka 7 år siden, og det er jeg ham evig takknemlig for. Hvor han hadde fått det med seg? I et intervju med Nicke Andersson, selvsagt. Selvsagt var det Nicke som oppdaget ham for oss. Snille Nicke.